Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Arbeiderpartiet har hatt en tradisjon for rasjonell utenrikspolitikk. Denne tradisjonen har brutt sammen.
Publisert: 23. november 2024
Donald Trump utfordrer Norge og Europa. Vi utfordres først og fremst til å være reelle partnere, fremfor gratispassasjerer, skrev Jens Stoltenberg om Nato i Financial Times 9. november.
Stoltenbergs analyse er riktig og minner oss om at Arbeiderpartiet har hatt en tradisjon for rasjonell utenrikspolitikk, der norske interesser står sentralt. Denne tradisjonen har brutt sammen.
Tidligere i november overleverte Tyrkias utenriksminister et brev til FN som tar til orde for å stanse salg og eksport av våpen til Israel. Sammen med signaturene til 52 andre land står Norges signatur. Landene vi har signert med, er elendig selskap.
Ingen andre vestlige land har signert. Flere på listen er autoritære regimer.
Regimer som Russland, Iran, Venezuela og Kina er med. Disse landene har sine egne egoistiske grunner til å støtte initiativet. Det er naivt å tro at disse landenes statsledere først og fremst vil redusere palestinernes lidelser.
Utgjør en trussel
Mange av landene vi har signert med, er aktører i en global konflikt mot Vesten, der målet er å destabilisere og ødelegge dagens regelbaserte verdensorden. For et lite land som Norge vil en verden der store stater kan utfordre mindre staters suverenitet, være farlig.
I tillegg ønsker stater som Russland, Iran og Kina å bruke krigen i Gaza til å fjerne oppmerksomheten fra egne ugjerninger. Dersom Norge skal hjelpe diktaturer med denne typen avledningsmanøver, må det i det minste være et håp om å få noe verdifullt igjen for det.
Israel er en alliert av USA, så Irans krig mot Israel er en naturlig del av denne globale konflikten. Vårt poeng er ikke originalt: En lang rekke gode analyser forklarer fremveksten av denne nye antivestlige aksen.
Situasjonen ligner den man så på 1960- og 70-tallet, da landene i den arabiske verden og i kommunistblokken ville ødelegge Israel som ledd i en krig mot USA og Vesten.
En aktør i denne aksen er Iran. Iran driver krig mot Vesten gjennom sine mektige stedfortredere i Midtøsten, ved å bruke kriminelle nettverk til å utføre voldshandlinger i Europa og gjennom våpenstøtte til Russland. En av Irans stedfortredere er Houthi-militsen i Jemen, som har angrepet flere norske skip i Rødehavet. Dette utgjør altså en trussel mot oss, og mot hele ideen om en åpen verden.
Hvordan er det da i vår interesse å stille oss på lag med Iran, for ikke å nevne Russland, når ingen av våre viktigste allierte gjør det samme?
Et spill for galleriet
Statssekretær i Utenriksdepartementet, Andreas Kravik (Ap), understreker til NRK at Norge vil stanse våpen som brukes på okkupert område eller på Gazastripen, men at det «ikke er en oppfordring om å ikke eksportere våpen til Israel for andre formål».
Tror han at det er mulig å skille?
Brevet snakker om våpen «og annet utstyr» og krever bare en «rimelig grunn» til å anta at noe skal brukes i okkuperte områder. Det er derfor grunn til å anta at Tyrkias utenriksminister, som står bak initiativet, ønsker å stoppe alt militært utstyr.
I sommer innførte stormakten Tyrkia boikott av Israel og truet med å angripe Israel militært. Det er fristende å spørre om Utenriksdepartementet selv vet hva de har gått med på. Begrunnelsen til statssekretæren ser ikke ut til å stemme med det Tyrkia og andre land ønsker å oppnå. Skjønner regjeringen hva Iran og Russland har av langsiktige mål her?
I en farlig tid sender det feil signal til våre allierte når Norge handler i strid med det vestlige interessefellesskap. Samtidig som den amerikanske sikkerhetsgarantien vår kan henge i en tynn tråd, bidrar regjeringens utenrikspolitikk til å skade vårt omdømme og vårt forhold til viktige allierte.
Det er en avgrunn mellom Stoltenbergs realisme og den uansvarligheten som nå råder i norsk utenrikspolitikk. Vi trenger en helt annen kurs enn den dagens regjering står for. Dette må skje gjennom et tydeligere ønske om å ivareta vår egen sikkerhet, et tettere samarbeid med Europa og et klart brudd med dagens aktivistiske utenrikspolitikk, som kun er spill for galleriet.
Teksten er publisert i Aftenposten 21.11.2024.
Relatert
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Muligheter for KrF å reise seg
Sletting av studiegjeld vil ha en liten effekt på fraflyttingen fra distriktene
Unge kvinner og menn stemmer forskjellig. Bør vi bekymre oss?
