Trump er symptomet på et dysfunksjonelt samfunn
Det første året med Donald Trump har vært mer absurd enn de fleste, også hans største kritikere, kunne forestille seg. Det er lite som tyder på at det neste år kommer til å bli mindre absurd. Det er bare å stålsette seg. Eirik Løkke i BT.
Publisert: 22. januar 2018
Etter et absurd år med Trump i Det hvite hus har USA bare blitt et enda mer polarisert land.
Denne lørdagen, 20. januar, er det et år siden Donald Trump overtok som president i USA, og innledet det som må ha fortonet seg som det mest absurde året i moderne amerikansk historie.Trumps valgseier illustrerer et urovekkende fenomen i USA: en økende grad av polarisering.
Dette er foruroligende fordi et for stort konfliktnivå kan være en trussel mot et fungerende demokrati. Dessverre er det lite ved Trump som tyder på at han er opptatt av å dempe konfliktnivået, snarere tvert imot. Som regel er det presidenten selv som bidrar til å øke konfliktnivået gjennom sin bruk av Twitter.
I så måte vil den politiske kløften antagelig øke så lenge Trump befinner seg i Det hvite hus.
Trumps valgseier var et politisk jordskjelv av de sjeldne, særlig fordi meningsmålingene og andre indikatorer pekte tydelig i retning av Hillary Clinton. Imidlertid er det en myte at meningsmålingene tok veldig feil. Meningsmålingene bommet med to prosentpoeng på nasjonalt nivå, omtrent på gjennomsnittet av feilmarginen fra de siste presidentvalgene.
Derimot bommet meningsmålingene kraftig i noen få vippestater som Wisconsin, Michigan og Pennsylvania, ettersom Trump, i strid med målingene, vant disse med ørsmå marginer.
På grunn av valgsystemet, der det gjelder å få flest valgmenn (electoral college), ikke flest stemmer (popular vote), endte Trump opp med å bli president, selv om han fikk ca. tre millioner færre stemmer enn Clinton.
Den desiderte viktigste årsaken til at Trump ble valgt – og det er lett å glemme i all støyen – var støtten fra den republikanske eliten og tradisjonelle republikanere. Grunnen til at mange av oss var så sikre på at Trump ikke kom til å bli valgt, var at vi kraftig undervurderte graden av stammekultur og partilojalitet.
Vi trodde simpelthen ikke at tradisjonelle republikanske velgere vil støtte partiets kandidat uavhengig av hvem det ble.
Men det gjorde de altså.
Det gjorde de ut fra en tanke om at «uansett hvor ille Trump måtte være, så kan han umulig være like ille som Hillary Clinton».
Eller som en bekjent av meg, som er høyt utdannet og folkevalgt for Det republikanske partiet på delstatsnivå formulerte det: «Trump sier mye tøv, men det skal vi greie å håndtere. Men det vi ikke hadde greid var en aktivistisk Hillary Clinton med en liberal agenda. Clinton hadde varig formet USA i sitt progressive bilde – det hadde vært ødeleggende for det konservative USA.» Dette poenget kan ikke fremheves nok.
Hadde de etablerte i Det republikanske partiet tatt tydelig avstand fra Trump, hadde han aldri kunne bli valgt. Men det gjorde de ikke, dels fordi de trodde de kunne kontrollere han og dels fordi de var redde for egne posisjoner.
Trump-fenomenet reflekterer to sentrale sider ved dagens konservative USA: sinne og mistillit. Det materialiserer seg blant annet i skepsis til tradisjonelle medier, noe Trump nærmest daglig spiller på gjennom sine angrep på «the fake news media». Og dessverre har det effekt. Hele 46 prosent av amerikanerne tror mediene ikke forteller sannheten om Donald Trump.
Et flertall av konservative mener videre at universitetene er blitt så infisert av liberal tankegang at de gjør mer skade enn nytte for det amerikanske samfunnet.
Eksemplene illustrerer at USA er ekstremt polarisert, og det kan vi observere langs en rekke dimensjoner: geografiske, kulturelle og økonomiske.
Undersøkelser viser at foreldre er blitt mer bekymretfor hvorvidt deres barn gifter seg med noen på tvers av sine politiske overbevisninger enn hvorvidt barna gifter seg med på tvers av folkegrupper. Nesten halvparten (49 prosent) av spurte republikanerne svarer at de ville blitt misfornøyd dersom barna valgte å gifte seg med en demokrat – mens det tilsvarende tallet for demokrater er én tredjedel.
I 1960 var tallet for begge partier knapt fem prosent.
Denne utviklingen forteller at politisk ståsted har blitt sosiale markører i dagens USA. Et uttrykk for identitet snarere enn overbevisning. Polariseringen er paradoksal i den forstand at velgerne ikke har blitt mer uenig i konkrete saker, samtidig som den politiske identiteten er blitt sterkere. Det beste (eller snarere verste) eksempelet er den voksende motviljen mellom de politiske fløyene. Mens 21 prosent av republikanerne uttrykte stor misnøye med demokratene i 1994, svarte 58 prosent det samme i 2016.
Tilsvarende tall for demokratene var 17 prosent i 1994 og 55 prosent i 2016.
Disse tallene er urovekkende og de gjør tverrpolitisk enighet vanskeligere, ettersom kongressmedlemmene speiler sine velgere. Det innebærer at ideen om kompromiss forstås som et uttrykk for politisk svakhet, mens det i realiteten er en nødvendig forutsetning for politikk. Faktisk er tilstanden blitt så alvorlig at flere forskere snakker om at utviklingen har blitt en trussel mot stabiliteten i det amerikanske demokratiet.
Mens den franske historikeren og politiske teoretikeren Alexis de Toqueville på 1830-tallet stilte spørsmålet om hvorfor demokratiet fungerer så mye bedre i USA enn i Europa, er det på tide å spørre hvorfor demokratiet fungerer så mye dårligere i USA. Mange forskere peker på graden av mistillit mot etablerte institusjoner, og at denne har nådd så store høyder at det på sikt kan utgjøre en alvorlig trussel mot folkestyre.
På flere måter er Trump i seg selv et symptom på et dysfunksjonelt samfunn.
Det er viktig å minne om at selv om republikanerne endte opp med å stemme på Trump, er han i dag historisk upopulær. Skal vi tro målingene – og det hender det at vi skal – så er Trump veldig sårbar. Det er for så vidt riktig at han nærmest kan gjøre og si hva som helst, og fremdeles få støtte fra en stor andel av velgerne. Basen til Trump er ikke ubetydelig, men konservative velgere har forblitt skeptisk til USAs 45. president. Et tydelig tegn på dette er seieren til demokraten Doug Jones over republikaneren Roy Moore i senatsvalget i Alabama. Selv om Trump gikk hardt inn for sistnevnte, så tapte Moore i en konservativ bastion.
Guvernørvalgene i New Jersey og Virginia ble også vunnet av demokrater, noe som er en pekepinn på at Trump for tiden ikke er veldig populær.
Det første året med Donald Trump har vært mer absurd enn de fleste, også hans største kritikere, kunne forestille seg.
Det er lite som tyder på at det neste år kommer til å bli mindre absurd. Det er bare å stålsette seg.
Artikkelen er publisert i Bergens Tidende 20.1.18.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Bryr Trump seg om mellomvalget?
