Skremmeren Trump
Donald Trump forsøkte å skaffe seg Grønland med metoden fra eiendomshandler på Manhattan. Han mislyktes. Presidenten klarte til gjengjeld å forene Europa – og så frøene til en liberal global anti-Trump-allianse.
Publisert: 23. januar 2026
«Sjokkterapi». «Dette er et Rubicon-øyeblikk» kommenterte diplomater i Brussel natt til fredag, etter ett av de mest turbulente døgnene i Europas nyere politiske historie.
Før den amerikanske presidenten kom til møtet i Verdens økonomiske forum i Davos hadde han lovet at Grønland skulle bli amerikansk. Det kunne skje enten på den siviliserte måten eller – han ville i hvert fall ikke utelukke det – med militære midler. Han hadde også varslet en straffetoll på opptil 25 prosent mot land, blant annet Norge, som de siste dagene hadde sendt offiserer for å forberede en Nato-øvelse på Grønland.
Presidentlimoens drosjesving
I løpet av noen timer i alpelandsbyen hadde han lagt vekk begge truslene. Etter en samtale med Natos generalsekretær Mark Rutte fortalte han om en avtale som sikrer full amerikansk militær tilgang til verdens største øy. Detaljene var fredag ukjente, men det virket ikke som at amerikanerne kan håpe på så veldig mye mer enn det de allerede har gjennom eksisterende baseavtaler med Kongeriket Danmark.
Det ble spekulert i om basene kan omdefineres til amerikansk territorium, lik Storbritannias baser på Kypros, men Rutte sa at de ikke hadde snakket om saken. Danmarks statsminister Mette Frederiksen og selvstyremyndighetene på Grønland benektet også blankt at noen avgivelse av territorium er aktuelt.
Ulike faktorer skal ha bidratt til Trumps snuoperasjon. Nyhetsbyrået Reuters refererer kilder i Trump-administrasjonen som forteller at noen av hans nærmeste rådgivere sterkt frarådet både truslene om militærmakt og straffetoll. Det ville være kontraproduktivt og svekke amerikanske interesser.
Samtalen med Mark Rutte kan ha hatt effekt. Flere peker også på klare markedsreaksjoner på utsiktene til en handelskrig. Det kunne sendt rentene oppover, noe Trump frykter før høstens kongressvalg i USA.
Grønland er ikke Manhattan
Europeiske ledere som EU-president Ursula von der Leyen sier at det var det europeiske samholdet som gjorde susen. Det ble gitt klare meldinger om at EU-landene ville reagere klart og samlet hvis Trump krysset den «røde streken», prinsippet om territoriell integritet.
Det ble snakket mye om å bruke «handels-bazookaen», EUs mulighet til å møte handelsutfordringer med toll, investeringsblokkering og andre drastiske tiltak. Dette var neppe aktuelt i en første runde: EUs trussel var i første omgang å fryse undertegningen av handelsavtalen med USA som ble inngått i fjor høst for å innføre toll tilsvarende rundt 1000 milliarder kroner på sensitive amerikanske varer som whiskey og soyamel. Men en slik konflikt kunne raskt bli trappet opp.
Trumps taktikk var på et vis forutsigbar, hentet fra hans lærebok «Art of the deal»: Å gå knallhardt ut med høye krav, vippe motspilleren ut av balanse og så oppnå mer enn ved en mer forsiktig tilnærming. Men global maktpolitikk er noe annet enn eiendomshandel. Bieffektene kan bli betydelige og annerledes enn hva Trump har forestilt seg.
Noen er åpenbart positive, som løfter både fra EU og Nato om å styrke nærvær og investeringer på Grønland.
Følelsen av at klare svar til Trump har vært mer effektivt enn smisking, kan endre den europeiske dynamikken. Selv om Trump snudde nå, er få sikre på hva mannen kan tenkes å mene i neste uke. Behovet for at Europa må stå på egne ben er styrket. Dette gir makt til kreftene i unionen som kjemper for en tettere union.
Europas sikkerhetsråd vs. Trumps fredsråd?
EUs forsvarskommissær Andrius Kubilius, som allerede har foreslått opprettelsen av en stående «EU-hær» med hundre tusen soldater, ønsker nå et «Europeisk sikkerhetsråd» for å diskutere aktuelle sikkerhetsspørsmål.
Sergey Lagodinsky, tysk representant i Europaparlamentet og visepresident for den grønne partigruppen, foreslår på sin side et råd av Europas seks stormakter: Tyskland, Frankrike, Italia, Spania, Polen og Storbritannia pluss tre roterende plasser for mindre land.
Strukturer der man også tar inn land utenfor unionen er påtrengende, Storbritannia på grunn av militær styrke og Norge på grunn av vår strategiske beliggenhet og ressursrikdom. En sterk tale torsdag av Canadas statsminister Mark Carney, der han oppfordret de mellomstore liberale demokratiene til å stå sammen mot autoritære regimer i Kina, Russland og USA, kan også si noe om de varige virkningene av Trumps rundkast.
Utspillene kom paradoksalt nok samme dag som Donald Trump offisielt etablerte sitt «Fredsråd». Det skal i første omgang ta seg av gjenoppbyggingen av Gaza, men det ble også luftet planer om en videre fremtidig rolle som en mulig «konkurrent» til FN. Trumps problem inntil videre er at ingen av de store vestlige demokratiene har meldt seg på.
Perspektivet er på sitt vis svimlende: En global klubb av diktaturer, autoritære regimer og demokratier styrt av regjeringer fra ytre høyre, med Donald Trump som livstidsleder med vetorett på den ene siden – og en liberal allianse av Europa, Canada og land som Japan, Australia og fungerende demokratier i andre deler av verden på den andre.
I så fall har vi virkelig en ny verdensorden.
Relatert
Statskupp i USA?
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
