Romney vs. Obama
Det virker som om amerikanske velgere står overfor to dårlige valg, skriver Marius Gustavson i E24. Det amerikanske velger trenger er en god dose realisme.
Publisert: 2. november 2012
Årets presidentvalg står mellom to fundamentalt forskjellige framtidsvisjoner,ifølge Barack Obama . Der den sittende presidenten vil satse mer på offentlig initiativ, blant annet for å styrke den amerikanske middelklassen, stiller utfordrer Mitt Romney seg tvilende til det han kaller «trickle down government» – ideen om at staten kan skape vekst og sysselsetting.
Romneys økonomiske rådgivere har utformet et program for «økonomisk gjeninnhenting, vekst og sysselsetting»som vektlegger budsjettinnstramminger, skattereform, velferdsreform, reversering av Obamas helsereform og avvikling av finansmarkedsreformen som går under navnet Dodd-Frank.
Programforfatterne er kjente konservative økonomer, deriblant Glenn Hubbard (rektor ved Columbia Business School) og Gregory Mankiw (professor ved Harvard University), som begge var økonomiske rådgivere under George W. Bush. Diagnosen de stiller er at den amerikanske økonomien har stagnert som følge av feilslått politikk og usikkerhet knyttet til fremtidens skatter og reguleringer.
Obama-administrasjonen svarer at den svake veksten vi har sett så langt er det man kan forvente i kjølvannet av den verste finanskrisen siden den store depresjonen. Her har presidenten i stor grad rett. Som kommentert tidligere, skaper gjeldsoverhenget i privat sektor kronisk svak etterspørsel i økonomien.
Amerikanske husholdninger sliter fortsatt som følge av gjeldsfinansiert forbruk og overinvestering i boliger i årene forut for krisen. Boligsektoren viser imidlertid tegn til bedring. Samtidig har husholdninger og bedrifter gradvis gjenopprettet sin finansielle stilling gjennom omfattende gjeldsreduksjon.
Dette peker i retning av en styrket økonomi i løpet av den neste fireårsperioden. Demokratene tror økonomisk innhenting er på vei uansett hvem som vinner valget og frykter at Romney og republikanerne skal få æren for denne utviklingen. Men den amerikanske økonomien står fortsatt foran store utfordringer.
For det første ligger det an til akutt innstramming i statsbudsjettet i starten av 2013. Dette omtales som «the fiscal cliff» – budsjettinnstramminger som kan skyve økonomien over stupet. Bakgrunnen er at skattelettene til George W. Bush løper ut samtidig som det iverksettes automatiske budsjettkutt ettersom demokrater og republikanere ikke har klart å bli enige om en gjeldsreduksjonsplan. (Kuttene er en følge av forhandlingene om gjeldstaket i 2011 og var ment å motivere partene til å komme til enighet om hvordan man skal redusere statsgjelden.)
For det andre er det utfordringer i verdensøkonomien, ikke minst gjeldsproblemene i Europa og den økonomiske nedkjølingen i Kina, som kan ha negativ innvirkning på USA.
For det tredje er det store strukturelle utfordringer i den amerikanske økonomien etter mange år med forbruksfest og feilinvesteringer. Det betyr at arbeid og kapital må skifte fra næringer som ble blåst opp under den økonomiske boblen og over i mer bærekraftig virksomhet, en omstilling som tar tid.
Sist men ikke minst: Det er ingen som vet hva som er den nye normalen for den amerikanske økonomien. Veksten før krisen var i stor grad drevet fram av kreditt. Kriserammede husholdninger er i dag langt mer tilbakeholdne i forhold til lånefinansiering. I følge en nylig gjennomført undersøkelse sier 70 prosent av husholdningene at den økonomiske krisen har endret synet deres på gjeld, og 38 prosent sier de ikke ønsker å ta opp lån i det hele tatt.
Det amerikanske velgere trenger er en god dose realisme. Isteden ble de lovet endringer av det politiske systemet og håp om bedre tider da Obama vant valget i 2008. Dette var løfter som neppe kunne innfris gitt det politiske klimaet i Washington, gjeldsproblemene i privat sektor og behovet for omstilling—fra en økonomisk modell basert på forbruk og kreditt til en basert på sparing og produktive investeringer.
I dag er Obama mer realistisk i sin retorikk. Under demokratenes landsmøte i septemberskisserte han en vei videre som verken vil være kort eller lett: «Det vil ta mer enn et par år å løse problemer som har bygget seg opp over flere tiår». Den nyvunne realismen er delvis en gjenspeiling av at det har gått dårligere med økonomien siden han tok over i 2009 enn det både hans egne rådgivere og amerikanske velgere forventet.
Verken politikere eller velgere synes å ha våknet opp helt til dagens realiteter. Isteden snakker de om gårsdagens storheter. Det gjør dem lite i stand til å møte morgendagens utfordringer.
Republikanere tror som vanlig at de fleste økonomiske problemer kan løses med skattekutt. Romneys rådgivere foreslår å kutte marginalbeskatningen med 20 prosent og videreføre dagens lave skattesatser på aksjeutbytte og kapitalgevinst. Dette i et land der en stadig større andel av nasjonalinntekten har tilfalt de mest velstående innbyggerne og der middelklassen sliter i motbakke – og i et land der det er behov for langsiktig budsjettdisiplin.
På kort sikt bør betydelige budsjettunderskudd opprettholdes, grunnet den svake økonomiske utviklingen. Men over tid må staten stramme inn for å bevare sin finansielle styrke. Hvis statsgjelden blir for stor, vil det føre til høye lånekostnader og svekkelse av private investeringer etter at den private gjeldskrisen er over.
Romney sier skattekuttene vil være budsjettnøytrale, de skal finansieres ved å tette igjen smutthull og fjerne fradrag. Uansett vil ikke regnestykket gå opp. Republikanerne vil ikke fjerne rentefradraget – det største fradraget (som i tillegg skaper forstyrrelser i boligmarkedet). Og annen tetting av skatteloven er neppe tilstrekkelig til å veie opp for så store skattekutt. Resultatet vil bli mer av de vi har sett fra republikanerne tidligere: økte budsjettunderskudd.
Romneys rådgivere viser liten forståelse for utfordringene tilknyttet gjeldsoverhenget i privat sektor og velger å legge skylden på Obama for den høye ledigheten og lave veksten. Utfordringen fremover vil være å gradvis stramme inn i budsjettene, uten å undergrave den svake gjeninnhentingen av økonomien. Romney ønsker derimot rask innstramming av statens pengebruk. Unntaket er militærutgifter.
Obama-administrasjonen ser i større grad utfordringene knyttet til den svake etterspørselen, men sliter med å få gjennomslag i en republikansk dominert Kongress. Presidentens «plan for sysselsetting og en tryggere middelklasse» vektlegger tiltak som kan styrke middelklassen og den sosiale mobiliteten, men er relativt vag hva gjelder virkemidler og gjennomslagskraft.
På lang sikt må budsjettproblemene løses gjennom velferdsreform, helsereform og skattereform. Det avgjørende er å tilpasse ytelser til skatter. Her svikter begge partier. Republikanerne vil kutte skattene for alle og opprettholde den lave kapitalbeskatningen, noe som er spesielt gunstig for de rikeste husholdningene. Demokratene vil bare øke skattene for de med høyest inntekt. Begge tilnærminger vil bety for lav skatteinngang for staten og ikke-inndekkede velferdsforpliktelser i framtiden.
Det virker som om amerikanske velgere står overfor to dårlige valg. Hvis Obama blir sittende og republikanerne fortsetter å kontrollere Representantenes hus, noe som er sannsynlig, vil vi nok se mer av det vi har sett de to siste årene – full forstoppelse i den nasjonale politikken og vedvarende usikkerhet knyttet til budsjettforhandlinger og statsfinanser. Hvis Romney blir valgt, får USA en president som i liten grad ser utfordringene landet står overfor og som tar til orde for velprøvde, men lite vellykkede, virkemidler.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Bryr Trump seg om mellomvalget?
