Planlegger Trump et angrep på Venezuela?
Under valgkampen i 2024 insisterte Donald Trump på å sette «America First», hvilket ble forstått som at USAs globale engasjement skulle reduseres. Likefullt har Trump økt det militære presset mot Venezuela, noe som vanskelig kan forstås annerledes enn et ønske om regimeskifte.
Hvordan skal vi forstå Trumps utenrikspolitikk?
Publisert: 7. desember 2025
I likhet med alt annet Trump holder på med, er det vanskelig å finne en konsistent linje. Det finnes dem som mener at «jo-jo politikk» er effektivt, men det er svært vanskelig å finne noen strategi eller taktisk tankegang. Det minner mer om politikk etter innfallsmetoden.
At Trump har omfavnet America First, gir mening, all den tid hans politiske instinkt er at USA har blitt utnyttet av resten av verden. Historisk sett var America First (eller America First Committee), en organisasjon som ble dannet i 1940 for å holde USA utenfor 2. verdenskrig. Da den var på sitt største hadde organisasjonen nærmere én million medlemmer, og den fikk ekstra mye oppmerksomhet fordi den hadde Charles Lindbergh som talsperson. Lindbergh var førstemann til å fly over Atlanteren og en av USAs største kjendiser på 30-tallet, og han hadde mottatt medalje fra Göring. I Europa skal vi være veldig glade for at bevegelsen ikke lyktes med sin isolasjonistiske politikk — og vi skal være veldig glade for at Trump ikke var president i USA på 1930- og 40-tallet.
Etter 75 år med Pax Americana, hvor presidenter fra begge partier har understreket USAs rolle som demokratisk hegemon, representerer Trump et brudd med perioden der USA sto som forsvarer av en liberal verdensorden. I motsetning til tidligere presidenter anerkjenner ikke Trump noe historisk verdifellesskap i Vesten. At tusen kanadiske soldater døde eller ble såret på D-dagen, betyr lite eller ingenting — Canada skal straffes med toll. At Danmark har vært blant USAs mest lojale støttespillere i Irak og Afghanistan, hindrer ikke Trump i å true med anneksjon av Grønland. Som Robert Kagan har påpekt: For Trump har historien ingen moralsk betydning eller forpliktelse. Nettopp derfor har han ingen problemer med å belønne Putins aggresjon i Europa. At Ukraina forsvarer demokratiet mot tyranniet, er av begrenset interesse for USAs 47. president. Det er derimot av stor betydning for Europa, som ikke lenger kan stole på amerikanske sikkerhetsgarantier.
Trumps tilnærming til Venezuela passer ikke helt inn i dette mønsteret, da politikken minner mer om tradisjonell amerikansk utenrikspolitikk. At Trump og Maga-bevegelsen har kritisert denne type utenrikspolitikk, er tilsynelatende uproblematisk; America First er det som Trump til enhver tid definerer at det skal være. Og akkurat nå innebærer det å kvitte seg med Maduro-regimet.
Det er ingen tvil om at Venezuela trenger et annet regime. Den sosialistiske politikken til Maduro, og hans forgjenger Hugo Chavez, har vært en katastrofe, med millioner av flyktninger som resultat. Denne politikk var årsaken til at opposisjonen, ledet av årets fredsprisvinner María Corina Machado vant valget i 2024. Men verken USA eller Venezuela opptrer i isolasjon, og det er ikke åpenbart at bruk av militære midler er det mest hensiktsmessige.
Et annet mulig problem er USAs attentat mot båter i området. Trump-administrasjonen hevder at båtene brukes til narkotikasmugling, men den nekter å fremlegge bevis. Med tanke på hvor ofte Trump lyver, er det ikke lett å «bare stole på ham». Aksjonene hviler dermed på meget tvilsomt juridisk grunnlag. Manglende legitimitet forsterkes av at forsvarsminister Pete Hegseth anser reglene for militær strid (Rules of Engagement), som unødig begrensing av det militære handlingsrom.
Det er disse reglene ikke. De er fundamentalt sett et bolverk mot barbariet.
I alle tilfeller er det uklart hvorvidt og eventuelt på hvilken måte Trump vil angripe Venezuela. Styrkeoppbyggingen og retorikken indikerer at han er interessert i å bidra til et regimeskifte i landet. Det er mulig at Maduro-regime som følge av truslene, velger å forlate landet, men hvis de velger å klamre seg til makten, er risikoen stor for amerikanske angrep.
Paradoksalt nok skjer dette samtidig med at María Corina Machado skal motta Nobels Fredspris. Det er et sammentreff Den Norske Nobelkomite gjerne skulle vært foruten. Fredspristildelingen har i utgangspunktet ikke noe med Trump å gjøre; Machado fikk den for sin innsats for et demokratisk Venezuela. Men optikken med krig i Venezuela og fredspris i Oslo kan fremstå paradoksal.
Det er liten grunn til å tro at Trump vil betale noen politisk pris på hjemmebane for sine utfall mot Venezuela. Men krig innebærer alltid risiko for uintenderte konsekvenser. Og skulle USA rote seg inn i en hengemyr, vil kritikken tilta. For Donald Trump vil det ikke være utenrikspolitikken, men økonomien som avgjør hans presidentperiode. Og ved inngangen til 2026 sliter Trump stort på meningsmålingene. Et angrep på Venezuela vil neppe endre den situasjonen. På den annen side kan det jo være at Trump bidrar til en mulig demokratisk fremtid i Venezuela, og det vil i så fall være en positiv utvikling.
Teksten er publisert i Stavanger Aftenblad 5.12.2025.
Relatert
Han var britenes svar på Ap-statsminister Thorbjørn Jagland. Det gikk like dårlig.
Statskupp i USA?
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
