Internasjonalt

Nei, Trump har ikke plutselig blitt en statsmann

Det eneste vi vet sikkert med Trump er at han er fullstendig uforutsigbar. Deri ligger også den store bekymringen, skriver Eirik Løkke.

Eirik Løkke

Publisert: 11. april 2017

Om det er noe som ligner på sammenheng i Donald Trumps politikk, er det i hans evne til å opptre fullstendig uforutsigbart.

Trumps beslutning om å angripe Syria føyer seg inn i rekken av uventede handlinger. Det fordi Trump så tydelig har advart mot å involvere seg militært i Syria.

Angrepet passer heller ikke særlig godt inn i hans «America first»-politikk, ettersom Assads krig mot egen befolkning ikke utgjør noen eksistensiell trussel mot USAs sikkerhet.

I så måte fortsetter Trump å være konsistent i sin inkonsistens.

Isolert sett er det grunn til å støtte USAs beslutning om å bombe Assad-regimet, men vi bør ikke ha noen illusjoner om at Trump plutselig har blitt statsmannsaktig. Vi har fremdeles en historisk ukvalifisert president som er særs dårlig rustet til å lede verden gjennom internasjonale kriser.

Det er ikke lett å se en umiddelbar løsning på krigen i Syria. Det er en av grunnene til at Vesten (og USA) har unnlatt å handle militært.

Obama argumenterte gjennom hele sin presidentperiode for at USA ikke burde involvere seg i en konflikt uten en klar exit-strategi. Basert på erfaringene fra Afghanistan og Irak er det lett å forstå argumentet.

Etter min mening var Obama likefullt for defensiv i sin Midtøsten-politikk. En begrenset militær aksjon, eksempelvis innføringen av en flyforbudssone, slik John Kerry og Hillary Clinton argumenterte for, ville gjort det betydelig vanskeligere for Assad å drive krig mot sin egen befolkning.

Obamas uttalelse om en «rød linje», som ikke ble fulgt opp med bruk av makt, var direkte katastrofal. Vi vet naturligvis ikke hva som ville skjedd dersom Obama hadde gjennomført militære aksjoner mot Assad, men vi vet ganske mye om konsekvensene av ikke å handle.

På denne bakgrunn er det ikke bare forståelig, men høyst betimelig, at USAs president beordret et militært angrep på Assad.

Det markerer en vilje til å håndheve en verdensorden hvor brudd på internasjonale normer vil få konsekvenser. Det løser ikke alle problemene i Syria, men det sender et tydelig signal om at bruk av kjemiske våpen vil få militære konsekvenser – det er i seg selv viktig.

Det var slike argumenter Hillary Clinton brukte og ville brukt, og det er omtrent slik det utenrikspolitiske establishmentet i USA nå argumenterer.

Støtten fra tradisjonelle allierte som Storbritannia, Australia – ja, sågar at Erna Solberg og Jonas Gahr Støre uttrykker forståelse for USAs angrep – tyder på at mange har savnet amerikansk lederskap i møte med brutale diktatorer som Assad.

Men ikke alle har savnet amerikansk lederskap.

Klassekampens nyhetsleder, Mímir Kristjánsson, kritiserer dem av oss som støtter USAs aksjon for å fare med dobbeltmoral, og skriver på Facebook at: «Det er i sannhet en underlig verden vi lever i, der en amerikansk president bare trenger å slippe noen bomber for å stilne sine liberale kritikere.»

Kristjánssons analyse er svak. For det første er det tvilsomt om den liberale kritikken av Trump vil stilne på grunn av denne aksjonen – mitt tips er at det ikke er tilfelle. I hvert fall ikke fra undertegnede.

For det andre overser Kristjánsson grunnlaget for aksjonen, nemlig det faktum at det syriske regimet, anført av Assad, står bak massedrap og bruk av kjemiske våpen.

Noe av grunnlaget for den liberale kritikken av Trump var at han ble (og fremdeles blir) ansett som en trussel mot den liberale verdensorden gjennom sin «America first»-politikk.

Ved å demonstrere bruk av makt i Syria, viser han derimot en vilje til å opprettholde etablerte normer i internasjonal politikk. Det er av den grunn mange av oss støtter beslutningen.

Problemet med Trump er at beslutningen ikke er en del av en koherent politikk. Det er vanskelig å se en strategi fra Trump. Snarere virker det som om han reagerer instinkt, basert på ting han har sett på TV.

Med tanke på hans mange uttalelser som går i diametralt motsatt retning, kan det synes som unnskyldningen denne gangen også er en versjon av «hvem kunne trodd at Syria-konflikten var så komplisert».

Noen forutsigbar Syria-politikk fra Det hvite hus eksisterer foreløpig ikke – og det har konsekvenser.

Det siste angrepet fra Assad kom like i etterkant av at FN-ambassadør Nikki Haley uttalte at det ikke lenger var en prioritet for USA å fjerne Assad.

Det er ikke utenkelig at Haleys uttalelsen ble tolket som at USA ikke vil bry seg med hva som skjer med det syriske folket, noe som gitt Trumps tidligere uttalelser ikke var helt urimelig. Men Trump ombestemte seg altså.

Man kan lure på hvorfor.

En teori er at angrepet på Syria er en avledningsmanøver. For det er unektelig noe med timingen her. Mediebildet domineres av påstander om samarbeid mellom Trump-kampanjen og Russland.

En militær aksjon i Syria, som attpåtil har støtte fra establishmentet, passer utvilsomt ganske godt for Trump akkurat nå. Og den er tross alt viktigere enn at selve beslutningen går mot alt han har uttalt tidligere.

En annen og langt mer sympatisk teori, er at han har begynt å høre på sine nære rådgivere: Mattis, McMaster og Haley – tradisjonelle republikanere som, i motsetning til sjefsstrateg Stephen Bannon, er varme forsvarere av en liberal verdensorden.

Hvis det er den siste teorien som forklarer hvorfor Trump har snudd i Syria-spørsmålet, er det i så fall særs positivt.

Men husk én ting: Det eneste vi vet sikkert med Trump er at han er fullstendig uforutsigbar. Deri ligger også den store bekymringen.

Innlegget er publisert hos Minerva 9.4.17.