Kampen om Charlie Kirk

Det er ingen grunn til å importere amerikansk kulturkrig, ordskifte eller politisk kultur til Norge. Derfor er vi nødt til å være etterrettelige og sannferdige i omtalen av hva Charlie Kirk stod for.

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 22. september 2025

Charlie Kirk ble myrdet på avskyelig vis. Drapet skriver seg inn i USAs lange historie med politisk vold og attentater, og utløser naturligvis følelser og debatt. Debatten i etterkant er likevel forstemmende å følge. Den preges av tilsløring, enten ved at Kirk fremstilles som langt verre enn han var, eller ved å koste alle problematiske sider ved ham under teppet.

Det er to åpenbare fallgruver her. Den ene er at man fremstiller Kirk som en plettfri demokratisk helt. Den andre er at man ender med å antyde at Kirk fortjente det han ble utsatt for. Begge deler er urimelige fremstillinger.

Dette kommer i flere utgaver:

Noen velger å hylle ham ukritisk som en person som simpelthen «ytret seg», og tilslører dermed hva han egentlig stod for. Andre har sunket så dypt som å harselere med selve drapet, og dermed legitimere politisk vold. Og enkelte bruker løsrevne sitater for å sverte Kirk, uten selv å skjønne at det virker mot sin egen hensikt.

Kirks meninger var mangefasetterte, og langt fra moderate i en norsk kontekst. Vi burde derfor etterstrebe mer presisjon, men også tvisyn, i omtalen av ham.

MAGA i kampmodus

Drapet på Charlie Kirk har altså blitt en slagmark for kulturkrig og kjepphester nesten fra det øyeblikket det ble begått. Hvem kan vi takke for det? Her hjemme peker flere på mediene og ekspertene som dekker og uttaler seg løpende om Kirk. Det er ikke så rart: Mye unyansert og direkte feilaktig har blitt sagt og skrevet.

I Aftenposten ble flere løsrevne sitater brukt for å vise hva Kirk mente og stod for. Problemet med fremstillingen er at noen av sitatene later til å være tatt ut av kontekst og kortet ned for å stille Kirk i et så dårlig lys som mulig, noe Minerva påpekte i en artikkel forrige uke, som også så på andre omtaler av Kirks meninger og virke.

Verre er det at førsteamanuensis i amerikanske studier fra Universitetet i Oslo, Hilde Løvdal Stephens, trakk en parallell mellom Charlie Kirk og Anders Behring Breivik på Dagsnytt 18. Det faller på sin egen urimelighet: Kirk var en debattant som brukte språket for å møte sine meningsmotstandere, Breivik er en massemorder. Slikt fremkaller naturligvis sterke reaksjoner og en trang til å korrigere bildet.

Her ligger det likevel et problem. Svaret på en håpløst partisk og harmdirrende dekning kan ikke være en like partisk og enda mer harmdirrende kritikk.

En slik partisk dekning, som også fremstiller Kirk som en stueren demokrat uten å nevne hans rolle i MAGA-bevegelsen, er å lese i Subjekt. Her spør leder i studentforeningen FAKS, Herman Winther, og internasjonal leder for Senterungdommen, Dane Skofterud, om følgende: «Hvem polariserer egentlig samfunnsdebatten? Er det Kirk, som fremmet meninger i offentligheten?».

Og det er lett å svare på dette. De som har gjort mest for å polarisere, de som bidrar med den virkelig farlige polariseringen, er MAGA-bevegelsen selv.

Presidenten i USA sitter med et stort ansvar i øyeblikk som dette. Fremfor å forsøke å samle nasjonen har Trump kun bidratt til å spisse ordskiftet rundt Kirk. Enhver normal president ville gjort det motsatte av det Trump har gjort: bedt om forsoning og ikke tatt til orde for klappjakt på løst definerte politiske motstandere. På TV-programmet Fox and Friends påpekte en av programlederne at det finnes gærninger på høyre- og venstresiden, og spurte presidenten hvordan man kunne samle landet. «I couldn’t care less», svarte Trump, før han slo fast at det er ytterpunktene fra venstre som er det virkelige problemet.

Dette er kun et ekko av hva Trump tidligere har sagt. «The enemy from within», er noe han ofte har referert til, og uttalt som noe han vil bekjempe. Gjerne ved å ta i bruk militæret.

Trump er ikke alene om dette. «The Left is the party of murder», skrev Elon Musk på Twitter/X etter drapet. Senere fulgte Musk opp tweeten og skrev: «If they won’t leave us in peace, then our choice is fight or die». Hva skal vi mene om det Musk skriver her? Hva er verst av feilaktige og misvisende gjentakelser av Kirks standpunkter, og å regelrett oppfordre til å stupe inn i en kamp om liv og død mot sine politiske motstandere, eller fiender som Musk kaller dem?

Det burde ikke være tvil om hva svaret er.

Ingen helgen

Så til det problematiske ved Kirk selv. Kirk har blitt hyllet for sitt virke. Han reiste rundt på campuser og møtte andre mennesker til debatt. Det står respekt av metoden. Tonen kunne riktignok være skarp, men Kirk kunne også være lyttende til motstanderens resonnementer. De som respekterer Kirk gjør også dette fordi han selv hadde gode resonnementer og at han bygde på et sett verdier. I dagens avideologiserte politiske virkelighet er det forfriskende. Det samme er det å diskutere med innestemme, fremfor å skrike slagord gjennom megafoner.

Vi kan likevel ikke sette strek der? Han var en mann som reiste rundt, ytret seg og snakket med mennesker? Så enkelt er det aldri.

Charlie Kirk var en viktig del av MAGA-bevegelsen og en del av den sekteriske indre sirkelen til Trump. Uansett hva man måtte mene om mennesket Kirk, vil dette ikke være til å komme utenom. Mannens virke var tross alt å være en politisk aktivist.

Charlie Kirk var dypt involvert i Trumps forsøk på å stjele valget. Under opptakten til 6. januar 2021 var Kirk med på å spre påstander om at det var omfattende valgfusk som hadde sikret Joe Biden valgseier. Han organiserte også å frakte flere busslass med demonstranter til Washington D.C. samme dag som Kongressen ble stormet. Han var med andre ord sterkt delaktig i det som endte med å bli et forsøk på å hindre fullbyrdelsen av et demokratisk valg og en fredelig maktovertagelse.

Den politiske utviklingen til Kirk, og organisasjonen han grunnla, Turning Point USA, har også beveget seg fra å forfekte det republikanere som regel har stått for til nå å være en vannspeiling av alt Trump står for. Kirk var en Trump-lojalist.

Det fremstår dermed pussig når Kirk simpelthen beskrives som en «prinsipiell forsvarer av klassisk liberale og konservative verdier» i Subjekt. Det stemmer rett og slett ikke. Påfallende nok begrunnes heller ikke påstanden.

Ingen helgen, skrives det om Kirk i en kommentar hos Weekendavisen. Der advares det mot at danske borgerlige hyller Kirk og beskriver ham som en av sine egne. Heller burde man hegne om det som er en fredelig og moderat politisk kultur. Det burde også norske konservative gjøre.

Åndelighet som makt

Joel Halldorf har på sin Substack skrevet om Kirks kristendom. Han mener at Kirk og hans religiøse tro gikk gjennom en politisk utvikling, som ble mer radikal over tid.

Kirk startet som en sekulær kristen, men beveget seg etter hvert inn i et helt annet landskap. Rundt 2020 ble Turning Point USA radikalt omformet under innflytelse av såkalt Seven Mountains-teologi, ifølge Halldorf. Denne tankeretningen hevder at kristne må dominere samfunnets «syv fjell» – politikk, utdanning, medier, kultur og så videre – for å sikre at samfunnet ikke styres av «demoniske krefter». Disse kreftene må nedkjempes, fordi det ikke går å sameksistere med dem. Her er politikk og ideologi sammenvevd og styres av et verdensbilde der samfunnets institusjoner ses som arenaer for en åndelig krig. Målet er å kapre institusjoner i samfunnet.

Dette er en måte å bruke åndelighet på som vi heldigvis ikke har i Norge. Det er heller ikke den typen kristendom vi er vant med fra amerikanske politikere. Presidenter som George H. W. Bush, sønnen George W. Bush og Joe Biden har vært dypt troende personer. De har ikke brukt religion som et maktinstrument, slik den «nye åndeligheten» Kirk og Trump står for, gjør.

Anstendighet, takk

Personlig har jeg vanskelig for å forstå trangen til å sverte en person som nettopp er blitt myrdet, særlig ved å gjengi meningene hans feil. Problemet er at heltedyrkingen og tilsløringen av hvem Kirk var, er vel så ille.

Hvem denne mannen var, hvilket politiske miljø han tilhørte og hva han sto for, på godt og vondt, må gjengis på en sannferdig måte.

Et lyspunkt i mye av omtalen, er Aftenpostens intervju med Torbjørn Røe Isaksen om Charlie Kirk, MAGA og konservatisme. Dette er ikke konservatisme slik vi er vant med i Norge, forteller Røe Isaksen. Dette minner mer om Antonio Gramscis «lange marsj gjennom institusjonene», der målet er å ta kontroll over det som skal være uavhengige institusjoner. Det minner med andre ord mer om venstreradikalisme. Det er radikalisme som forsøker å rive ned, ikke konservatisme som forsøker å bevare.

Kirk er uløselig knyttet til MAGA, det er ikke mulig å bortforklare det faktumet. Norske konservative burde ha bedre forbilder enn dette.

Charlie Kirk ble myrdet på brutalt vis. Politisk vold skal være uakseptabelt i et demokrati. Å ikke slå ring rundt den måten Kirk praktiserte sin ytringsfrihet på, er en grov tabbe, dette er alle oppegående mennesker samstemte om.

At Kirk nå dyrkes som en martyr kan dog bli farligere. Det er ingen grunn til å importere amerikansk kulturkrig, ordskifte eller politisk kultur til Norge. Derfor er vi nødt til å være etterrettelige og sannferdige i omtalen av hva han stod for.

Teksten er publisert i Minerva 19.09.25.

Publisert: 22. september 2025