Donald Trump — Foto: Flickr.com/Trump White House Archived

USA

Hvorfor er det ingen i partiet som stopper Trump?

Republikanerne har hatt mange sjanser til å stoppe Trumps skadelige politikk. Hvorfor gjør de det ikke?

Publisert: 8. februar 2026

Spørsmålet jeg ofte får når jeg snakker med venner som er middels interessert i amerikansk politikk, er hvorfor republikanerne tillater Donald Trump «å holde på sånn»? Det korte svaret er at den republikanske eliten virker å være mer redd for Trump, enn for velgerne sine. Jeg kommer tilbake til dette, men la meg rekapitulere hvordan han gjorde partiet til sitt eget.

Trumps vei til den republikanske nominasjonen startet med rasistiske angrep på Barack Obama. Trump hevdet at Obama hadde forfalsket fødselsattesten sin og at han ikke var en «ekte amerikaner». Trump spredte denne konspirasjonsteorien i flere år, og dette burde i utgangspunktet diskvalifisert Trump for enhver politisk rolle.

Men det motsatte skjedde.

Trumps konspirasjonsteorier bidro til å øke populariteten hans innad i det republikanske partiet og ga ham en politisk plattform for å fortsette angrepene på Obama. Under primærvalget i 2016 manglet det ikke på republikanske kritikere. Marco Rubio og Ted Cruz la ikke fingrene imellom da de kritiserte Trump. Cruz uttalte at «Trump kan knapt åpne munnen uten å lyve». Senator Lindsay Graham mente at å nominere Trump ville ødelegge det republikanske partiet. J.D. Vance omtalte Trump som «USAs Hitler».

Til tross for at den republikanske eliten angrep Trump, evnet de ikke å kanalisere støtten til en kandidat som kunne utfordre ham. Dermed kunne Trump, gjennom støtte fra omkring 35–40 prosent av partiets velgere (som følge av primærvalgsystemet, hvor vinneren tar alle mandatene), surfe inn til nominasjonen sommeren 2016. Etter det stilnet kritikken og partiet samlet seg rundt sin kandidat.

En «hostile takeover» var gjennomført. Hvordan var det mulig?

En som har beskrevet Trumps inntog i amerikansk politikk, er forfatteren av boken «The Constitution Of Knowledge», Jonathan Rauch. Han beskrev Trumps metode som «Russian style disinformation», en metode amerikansk offentlighet var totalt uforberedt på. Trumps mange løgner overveldet et amerikansk system hvor velgerne allerede hadde begynt å miste tilliten til politikerne. I så måte resonnerte Trumps beskyldninger om en korrupt elite – som også inkluderte det republikanske partiet – blant velgerne. Det var på denne bakgrunn at Sam Harris mente at om løgnene fra Trump bare hadde vært halvparten så mange, hadde det fremstått verre.

Vi var mange som håpet at den republikanske eliten ville holde Trump tilbake. I hans første periode lykkes de et stykke på vei med det. De såkalte voksne i rommet (Jim Mattis, Rex Tillerson, Mike Pence, John Kelly, John Bolton, Nikky Haley mfl.) fungerte som et bolverk mot Trumps verste impulser.

Men utover i perioden forsvant flere av dem. Det samme skjedde med kritikerne i Kongressen, eksempelvis Bob Corker, Jeff Flake og ikke minst John McCain. Jo da, det fantes noen kritiske stemmer, men det republikanske partiet minnet etter hvert mer om en kultbevegelse enn et parti.

Donald Trump oppsummerte selv denne holdningen med uttalelsen om «at han kunne gå på 5th Avenue og skyte noen uten at han ville miste støtte». Det store spørsmålet var (og er) – hva skal til for at partiet distanserer seg fra Trump?

Mange av oss trodde at vi fikk svaret 6. januar 2021, men selv et angrep på den amerikanske Kongressen var ikke nok. Skjønt det var et mulighetsvindu i etterkant av angrepet. Hadde senatsleder Mitch McConnell og leder for GOP i Representantenes hus, Kevin McCarthy, iverksatt en umiddelbar riksrettsprosess, tror jeg det kunne vært en åpning for å få nok stemmer blant republikanerne til å dømme Trump – og dermed ekskludere Trump fra politikken.

Men den muligheten benyttet ikke McConnell og McCarthy seg av. Tvert imot greide Trump nok en gang å samle den republikanske eliten bak seg. Selv personer som i et øyeblikks klarhet 6. januar hadde kritisert Trump, var nå tilbake i folden, inkludert Kevin McCarthy. Faktum er at Donald Trump og det republikanske partiet anno 2024 var mer radikalisert enn noensinne. Flere håpet at Trumps runder i domstolene skulle stoppe ham; det fungerte motsatt. Rettsprosessene samlet partiet, og gjorde kritikk av Trump enda vanskeligere.

Valgresultatet i 2024 frembrakte en mer selvsikker og mer populær Donald Trump enn noen gang. Og motstanden innad i partiet var mindre enn noensinne. Dette reflekteres også i Trumps regjering. Den store forskjellen mellom Trumps første og andre periode, er at det i dagens kabinett kun finnes lojalister til Trump. Det republikanske flertallet i Kongressen har nærmest abdisert, og Trumps spinnville utspill møtes i stor grad med et skuldertrekk. De simpelthen «lar Trump holde på». Og det gjør de fordi de frykter for sin egen politiske fremtid dersom de kritiserer Trump; de mangler ryggrad.

Men er Trump i ferd med å miste jerngrepet? Det kan se slik ut. Særlig Epstein-dokumentene og feiden med Thomas Massie og Marjorie Taylor-Greene kan vitne om et gryende opprør. Også i Senatet kommer det forsiktig kritikk, særlig fra Thom Tillis, som riktignok ikke stiller til gjenvalg. Dersom Trumps popularitet skulle fortsette å falle, vil det også kunne spille over på republikanske kongressrepresentanter som skal gjenvelges. En slik utvikling kan føre til sterkere kritikk av Trump. Dersom republikanerne skulle gå på en smell i mellomvalget, skal man ikke se bort fra en dominoeffekt av at veldig mange republikanere vil finne mot til å kritisere presidenten.

I så fall blir det vanskeligere for Trump «å holde på sånn». Men det er fremdeles lenge til november og vi bør ikke undervurdere Trump eller partiets vilje til å underlegge seg Trumps vilje.

Teksten er publisert i Stavanger Aftenblad 6.2.2026.