USA

Fortsatt gridlock i Washington

Den største utfordringen for Obama i den neste fireårsperioden vil være å finne tonen med Kongressen og få gjennomslag for politikk som kan møte morgendagens utfordringer, skriver økonomisk historiker i Civita Marius Gustavson hos E24.

Marius Gustavson

Publisert: 8. november 2012

Av Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita.

Det oppsto gledesrus i Washington DC da det tirsdag kveld ble klart at USAs president de neste fire årene fortsatt vil være Barack Obama. Gatene ble fylt med folk som danset og ropte «fire nye år, fire nye år!». Undertegnede var selv tilstede i feiringen foran det berømte natt-spisestedet Ben’s Chili Bowl (som fikk besøk av Obama i 2009) og senere foran Det hvite hus.

Etter den mest kostbare valgkampen noensinne, har amerikanere endt opp med det samme vi har sett de to siste årene: en demokrat i Det hvite hus, republikansk flertall i Representantenes hus og demokratisk flertall i Senatet. Det kan bety mer av det samme vi har sett til nå: politiske konflikter som synes uløselige og usikkerhet knyttet til budsjettforhandlinger og stats finanser.

Valget i 2012 er på mange måter en historisk milepæl. Det til tross for at valgresultatet innebærer status quo i Washington. Milepælen er at dette valget kanskje mer enn noe annet tydeliggjør endringene i den amerikanske velgermassen og at republikanerne i stadig større grad er i utakt med tiden.

Mens 2008 dreide seg om demokratisk tro og håp, viser valget i 2012 en politisk aritmetikk som neppe taler i republikanernes favør. Det blir nå født flere ikke-hvite enn hvite barn i USA. Den raskest voksende minoriteten er innbyggere med latinamerikansk bakgrunn. De fleste med minoritetsbakgrunn stemmer demokratisk.

Under sin takketale vekt la Obama betydningen av mangfold: «Det spiller ingen rolle hvem du er eller hvor du kommer fra eller hvordan du ser ut eller hvem du elsker. Det spiller ingen rolle hvorvidt du er svart eller hvit eller latinamerikansk eller asiatisk eller innfødt indianer eller om du er ung eller gammel eller rik eller fattig, arbeidsfør eller ufør, homofil eller heterofil…».

Mens Obama har sterk appell blant ulike minoritetsgrupper, fremstår republikanerne stadig mer som et parti for eldre hvite menn. Upassende uttalelser om abort og voldtekt har vært særdeles støtende for kvinnelige velgere. Richard Mourdock (Indiana) og Todd Akin (Missouri) tapte begge kampen om et sete i Senatet etter slike utspill. Romneys fortelling om at han som guvernør av Massachusetts samlet inn ringpermer med kvinner («binders full of women») var kanskje mer komisk enn støtende, men avslørte samtidig et syn på kvinner som ikke er helt i takt med tiden.

For at republikanerne skal gjøre et comeback ved neste presidentvalg, trenger partiet genuin fornyelse. Radikaliseringen gjennom Tea Party-bevegelsen har vært et skritt i gal retning – en forunderlig blanding av utopiske framtidsdrømmer og mytiske forestillinger om en svunnen fortid. Radikaliseringen resulterte i en republikansk primærvalgkamp som svekket partiets anseelse både blant moderate amerikanere og i utlandet.

Republikanernes beste kort vil være den moderate og populære guvernøren av New Jersey – Chris Christie – som takket Obama for administrasjonens innsats etter stormen Sandy. Christie vil nå ut til en bredere velgermasse. Men det vil være vanskelig å vinne valg i fremtiden uten å appellere til innbyggere med minoritetsbakgrunn. En visepresidentkandidat med latinamerikansk bakgrunn ville være en fordel. En annen innvandringspolitikk vil også være nødvendig.

Republikanerne må også appellere til unge velgere i usikre tider og en middelklasse som sliter i motbakke. Skattelette for de mest velstående og vektlegging av rike innbyggere som «jobbskapere» er neppe en god strategi. Det som trengs er realistiske forslag til velferds- og skattereform som sikrer framtidig finansiering og en tilstrekkelig grad av økonomisk sikkerhet for innbyggerne.

Til tross for at befolkningsutviklingen taler til fordel for demokratene, har de slitt med å få gjennomslag for sin egen politikk. Da de kontrollerte både administrasjonen og Kongressen (fram til Kongressvalget i 2010) gikk de for langt, noe som førte til tilbakeslag og tap av flertall i Representantenes hus.

President Obama har på sin side hatt en vond læringskurve i møte med grimme politiske realiteter. Tro og håp betyr lite for kongresspolitikere som er mer opptatt av hestehandel og gjenvalg enn ansvarlighet og langsiktig tenkning.

Obama er en stor retoriker, men dessverre ikke en like god politiker. Da han ble valgt i 2008, hadde han relativt liten erfaring. Den indre sirkelen av rådgivere som omgir presidenten synes å være drevet mer av ideologiske overbevisninger enn politisk virkelighetsorientering.

Presidenten har i liten grad evnet å forhandle med sine meningsmotstandere. Det har riktignok ikke vært noen lett jobb i møte med et radikalisert republikansk parti. Men administrasjonen må uansett forholde seg til Kongressen slik den er.

Selv demokrater har kommentert at presidenten ikke synes å være særlig glad i politikk. Isteden holder han inspirerende taler tomme for konkret politisk innhold. Og i den grad han har fremmet tiltak overfor Kongressen, har det gjerne skjedd gjennom belæring framfor å finne fram til politiske kompromisser.

Obama-administrasjonen undervurderte hvor alvorlig den økonomiske krisen var, en viktig bakgrunn for at de opprinnelige økonomiske rådgiverne trakk seg i 2010. Framfor å sette inn støtet for å avdempe de depresjonslignende tilstandene, valgte demokratene å presse gjennom en helsereform uten støtte fra en eneste republikaner i Kongressen. Det kostet dem flertallet i Representantenes hus og ga økt oppslutning om Tea Party-bevegelsen.

Helsereformen, som på folkemunne går under navnet Obamacare , gjør dessverre for lite med kostnadsveksten i det føderale helsebudsjettet. Den har også ført til høyere kostnader for landets bedrifter, noe republikanere mener har dempet lysten til å ansette folk.

Obama-administrasjonen har også disponert en del av krisemidlene som ble bevilget i 2009 på en lite fornuftig måte. Det gjelder spesielt penger som ble kanalisert inn i næringslivet. Det er vanskelig for politikere å velge vinnere blant eksisterende virksomheter. Subsidier av grønne selskaper har blitt fulgt av skandaler, ettersom flere av selskapene har gått overende og gikk med store tap allerede da midlene ble tildelt.

Fremfor å subsidiere næringsvirksomhet, bør myndighetene satse på forskning og utdanning. Og i miljøpolitikken bør man vektlegge avgifter for å prise inn forurensning ved produksjon og forbruk. Det er vanskelig å få gjennomslag for en slik politikk i et land der innbyggerne synes å være mer bekymret for bensinpriser enn miljøet.

Dette er noen av de feil som ble begått i den første fireårsperioden. Hva kan vi vente i tiden fremover?

Økonomer har kommentert at den viktigste amerikanske politiske begivenheten i 2012 ikke er presidentvalget, men de åtte ukene etter valget og fram til nyttår. Da må nemlig presidenten forhandle med Kongressen for å forhindre det som kalles «the fiscal cliff»—budsjettinnstramminger som kan skyve økonomien tilbake i resesjon. Innstrammingene vil følge av automatiske kutt og skatteøkninger tilsvarende 600 milliarder dollar.

Republikanerne er ikke villige til å godta skatteøkninger i forhandlingene om langsiktig gjeldsreduksjon, mens demokratene krever høyere skattlegging av de med høy inntekt. De motstridende meningene om skatt og budsjettreformer gjør det vanskelig for partene å bli enige om en gjeldsreduksjonsplan. Dermed er det også vanskelig å finne budsjettkompromisser på kort sikt. I tillegg har republikanerne signalisert ny kamp om det såkalte gjeldstaket, som begrenser statens muligheter til å ta opp lån.

Den største utfordringen for Obama i den neste fireårsperioden vil være å finne tonen med Kongressen og få gjennomslag for politikk som kan møte morgendagens utfordringer. Mer om veien etter valget vil komme i senere kommentarer.

Innlegget er publisert hos E24 8.11.12.

Publisert: 17. september 2024