Forræderen i Det hvite hus
Men mitt tips er at også denne gangen kommer republikanerne og hans konservative velgere til å akseptere Trumps ettergivenhet i møte med Putin, skriver Eirik Løkke.
Publisert: 18. juli 2018
Man burde neppe bli veldig forundret over atferden til president Trump under møtet med Putin i Helsinki. Varsellampene har blinket rødt i over en uke, i takt med Trumps stadig hardere angrep på sine allierte, som kulminerte foreløpig ved at han omtalte EU som en fiende. Russland, derimot, er en ”konkurrent” og Putin ble (som vanlig) omtalt i rosende vendinger.
Det var således liten grunn til optimisme i forkant av møtet. Like fullt er det vanskelig ikke å bli lamslått av Trumps oppførsel. Det var gitt at det kom til å bli ille, men at Trump på podiet sammen med Putin valgte å undergrave den vestlige allianse og sitt eget lands demokrati gjennom å skylde på demokratene for Russlands hackerangrep – det var faktisk ikke gitt.
Men ikke desto mindre sjokkerende.
Det er faktisk så ille at vi må tilbake til Neville Chamberlain og Münchenforliket for å finne en lignende historisk parallell, skjønt man bedre kunne forstå Chamberlains strategi utfra en realpolitisk forståelse av maktforholdene i Europa i 1938. Trumps overgivelse er derimot komplett umulig forstå. Det er vanskelig å overdrive hvilken skade Trump gjør på amerikanske institusjoner og demokrati når han offentlig undergraver sin egen etterretning og fester større lit til Putins forsikring om at Russland ikke blandet seg inn i det amerikanske valget.
Det finnes kun et dekkende ord for denne type oppførsel, og det var begrepet tidligere CIA-direktør John Brennan brukte: Forrædersk. Hva annet skal man kalle oppførselen?
Og hvordan skal institusjonene i USA reagere på oppførselen?
Kan FBI-direktør Christopher Wray (utnevnt av Trump) bli sittende? Implikasjonen er at presidenten i USA ikke har tillit til FBI. Noe han for så vidt på daglig basis indikerer – noe som er besynderlig nok i seg selv.
Og hva med CIA-direktør Gina Haspel og CIA-ansatte rundt om i verden som er i en kontinuerlig kamp for USA og Vesten – blant annet mot russerne – hva tenker de om at deres egen president tar side med Russland?
Apropos CIA-direktør Haspel: Jeg tilhørte dem som ble lettet da Trump utnevnte Haspel. Ikke fordi jeg ikke forstår kritikken av henne og hennes involvering i ulike dubiøse prosjekter i regi av ”krigen mot terror”. Deriblant beskyldninger om tortur. Men Haspel er patriot, og hun har gått gradene i CIA. Hun er med andre ord ikke Jared Kushner eller en annen politisk utnevnt Trump-lojalist uten erfaring, som presidenten fort kunne funnet på å utnevne, jf det faktum at erfaring eller kunnskap ikke er det viktigste for Trump, men lojalitet.
Men hvordan skal Haspel nå reagere?
Hva skal hun formidle til sin egen etat nå som hun har en president som har valgt Russland fremfor CIA?
Og hvorfor?
Dette er jo ikke uttalelser han hadde behøvd å komme med. For dette er ikke America-First politikk – dette er Trump-First politikk. Hva er det som gjør at Trump opptrer så underdanig? Man blir jo fristet til å tro at russerne virkelig har kompromitterende innhold om Trump eller på andre måter kontrollerer han. For politikken gir virkelig ingen mening.
Det er også noe paradoksalt at møtet finner sted i Helsinki, 43 år etter at den første alleuropeiske (minus Albania) sikkerhetskonferansen (Konferansen for Sikkerhet og Samarbeid i Europe – KSSE) etter andre verdenskrig ble avsluttet i form av Helsinki Final Act. Avtalen dreide seg om avspenning i Europa. Sovjetunionen hadde søkt en slik konferanse helt siden 1945, ettersom man aldri fikk et formelt fredsoppgjør etter andre verdenskrig og Sovjetunionen ønsket således en anerkjennelse for sin interesser i Øst-Europa, noe Vesten var skeptisk til. Men Willy Brandts østpolitikk og Nixon-Kissingers Detente (avspenning) la grunnlaget for KSSE-forhandlinger. Disse pågikk i tre år – og selv om Sovjet fikk en anerkjennelse av sine interesser i øst gjennom prinsippet om grensers ukrenkelighet (altså slik grensene var etter andre verdenskrig), fikk Vesten inn prinsippet om at grenser kunne endres – fredelig. Dette var Brandts raison d`etre for ostpolitikk om fredelig samling av Vest og Øst-Tyskland.
Vesten fikk også inn i avtalen at menneskerettigheter var en del av europeisk sikkerhet – og ikke kunne avvises som bare ”internt anliggende”. Denne konferansen har jeg brukt mye tid på, ettersom jeg skrev min masteroppgave i historie om Helsinki Final Act.
Hovedårsaken til at dette ble en suksess for Vesten, var evnen til å stå samlet på tross av alle forsøk fra Sovjetunionen på å splitte alliansen. 43 år senere har Trump reversert erfaringene fra Helsinki – og satt nok en spiker i den vestlige allianse.
Det avgjørende spørsmål nå er hvordan republikanske politikere og velgere bedømmer Trumps oppførsel. Han har i sin hyllest av egne tilhengere uttalt at han kunne gått ut på 5th avenue og skutt noen, uten at de ville sluttet å følge han. Det han har gjort i Helsinki er på mange måter verre.Så er spørsmålet om velgerne og republikanerne fremdeles vil følge han. En ting er at John McCain, Bob Corker, Paul Ryan, Jeff Flake – ledende republikanere som ikke søker gjenvalg – er kritisk til presidenten.
Men hva vil representantene som skal ut i valgkamp si?
Det er riktignok noe mer kritisk dekning på Fox News, noe som ikke kan undervurderes. Men mitt tips er at også denne gangen kommer republikanerne og hans konservative velgere til å akseptere Trumps ettergivenhet i møte med Putin.
Jeg håper jeg tar feil, men jeg tror det ikke.
Artikkelen er publisert hos Minerva 17.7.18.
Relatert
Han var britenes svar på Ap-statsminister Thorbjørn Jagland. Det gikk like dårlig.
Statskupp i USA?
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
