Det republikanske partiets sørgelige tilstand
Spørsmålet er om det republikanske partiet kan gjenfinne seg selv, eller om Trump har ødelagt for mye. Det samme spørsmålet er dessverre også relevant når det gjelder USAs politiske fremtid.
Publisert: 28. august 2020
I motsetning til de fleste nordmenn har jeg følt meg mer hjemme blant republikanerne enn blant demokratene. Særlig har arven fra Barry Goldwater og Ronald Reagan vært en kilde til politisk inspirasjon.
Det var derfor en stor opplevelse å overvære det republikanske landsmøtet i 2008 og sågar å bidra som frivillig for John McCain i valgkampen for 12 år siden.
Det republikanske partiet som denne uken samles til landsmøte, har lite til felles med partiet slik det var i Ronald Reagans tid. Donald Trump har ikke bare ledet et populistisk opprør, han har i realiteten bidratt til å avvikle en konservativ idétradisjon som sådan.
Lenge var Reagans politiske ortodoksi, basert på individuell frihet, begrenset stat og ukuelig optimisme, en sentral del av hva det innebar å være en republikaner. I dag er det viktigste å utvise lojalitet til Donald Trump.
Reagans politiske credo var å legge til rette for at velgerne selv skulle kunne løse sine problemer. Trump, derimot, er overbevist om at det er «han alene» som kan fikse problemene i landet. Mens Reagan samlet den frie verden til kamp mot kommunismen og vant den kalde krigen, har Trump undergravd amerikansk lederskap i verden.
Ronald Reagan appellerte til det beste i amerikanerne, Trump til det absolutt verste.
I så måte er det riktig å si at Ronald Reagan var president for et parti som ikke lenger eksisterer. Det er et problem ikke bare for USA, men også for resten av verden.
Trump demonstrerer daglig at han mangler jordledning til virkeligheten, og han har i løpet av sin presidentperiode spredt de mest vanvittige konspirasjonsteorier. For å nevne noen: At Obama ikke var født i USA, at faren til Ted Cruz deltok i attentatet mot John F. Kennedy, og at MSNBCs Joe Scarbourough var involvert i et drap. For ikke å glemme hans tvilsomme frieri til Qanon, bevegelsen som tror at verden styres av satanistiske pedofile, hvor altså Trump er den store frelseren.
Galskapen som daglig propaganderes av USAs president, kan vanskelig overdrives.
Så hvorfor i all verden lar det republikanske partiet presidenten slippe unna med alt våset?
Det enkle svaret er opportunisme og grenseløs feighet.
Mange av dem som denne uken hyller Donald Trump under partiets landsmøte, vet bedre. De har selv i sterke ordelag advart landet mot ham. Det som gjør serviliteten ekstra vanskelig å forstå, er hvor lite representantene i Kongressen risikerer. Skulle noen av dem miste plassen som følge av Trump-kritikk, vil de mest sannsynlig få godt betalte jobber i det private. Utover å risikere å bli upopulære, risikerer de i realiteten svært lite. Det gjør den politiske unnfallenheten ekstra usmakelig.
Som Ketil Raknes skrev i en kommentar i Aftenposten 16. august, er demokratiet avhengig av konservative partier som er forankret i et demokratisk sinnelag. Et slikt parti mangler USA i dag. Trumps gjentatte forsøk på å undergrave valget ved ikke å akseptere resultatet om han skulle tape, er nok et eksempel.
Spørsmålet er om det republikanske partiet kan gjenfinne seg selv, eller om Trump har ødelagt for mye. Det samme spørsmålet er dessverre også relevant når det gjelder USAs politiske fremtid.
Innlegget er publisert i Aftenposten 25.8.20.
Relatert
En hyllest til Amerikas Forente Stater
Han var britenes svar på Ap-statsminister Thorbjørn Jagland. Det gikk like dårlig.
Statskupp i USA?
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
