Norcross, GA, USA – October 10, 2015: Presidential candidate and Republican party nominee Donald Trump giving a speech at a rally in Georgia

Den gåtefulle trumpisten

Norske trumpister ser seg som patriotiske, men støtter en mann hvis politikk skader norske interesser. The Great Gatsby er et velegnet redskap for å forstå fenomenet.

Lars Fr. H. Svendsen

Publisert: 23. januar 2026

En undersøkelse fra Ipsos, som har fått en del oppmerksomhet, viser at støtten til Trump i Norge har sunket markant: fra rundt 20 prosent til omkring 9 prosent av befolkningen. Isolert sett kan dette leses som en oppløftende utvikling.

Det er lett å forklare hvorfor støtten har falt. Det som derimot er langt vanskeligere å forklare, er hvorfor den ikke har falt mer. Selv om man skulle anta at gårsdagens mildt sagt besynderlige pressekonferanse i Det hvite hus har kostet ham ytterligere noe støtte, står vi fortsatt igjen med et ubehagelig spørsmål: Hvordan kan så mange som nær én av ti nordmenn fortsatt ha en form for tillit til denne mannen?

Dette er ikke et spørsmål om informasjonsnivå. Vi kan neppe hevde at norske Trump-sympatisører mangler tilgang på fakta. Det som må forklares, er noe mer grunnleggende: Hvordan lojaliteten består til tross for at Trump viser en så gjennomført forakt for både sannhet og elementære demokratiske normer. Eller sagt annerledes: Hva er det som gjør at troen ikke bare forsvinner selv når virkeligheten synes å være svært så påtrengende?

Trumpismen utenfor MAGA-land

Det er lett å gjøre trumpismen til et amerikansk særfenomen. En politisk og kulturell anomali, betinget av USAs historie, institusjoner og medielandskap. Det forklarer imidlertid ikke hvorfor trumpismen dukker opp også der Trump ikke har makt, ikke stiller til valg og aldri kunne gjort det. Den finnes også i Norge. Ikke som noen egentlig politisk bevegelse, men som en holdning som gjør seg særlig gjeldende i en mindre del av vårt politiske landskap.

Et paradoks ved den norske trumpismen er at den ofte ledsages av en selvforståelse som nasjonalkonservativ og patriotisk. Norske trumpister omtaler seg gjerne som forsvarere av suverenitet, nasjonale interesser og «vanlige folk» mot globalister og overnasjonale eliter. Likevel støtter de helhjertet en amerikansk politisk figur hvis uttalte politikk – når den tas på alvor – er direkte skadelig for norske interesser. Trump har gjentatte ganger uttrykt forakt for NATO som kollektiv sikkerhetsordning, stilt spørsmål ved USAs forpliktelser overfor allierte (til og med antydet bruk av militærmakt mot dem for å tvinge sin vilje gjennom) og ført en proteksjonistisk handelspolitikk som rammer åpne økonomier som den norske.

For en konsekvent norsk nasjonalkonservativ burde dette være diskvalifiserende. At det likevel ikke er det, avslører at støtten ikke først og fremst er orientert mot Norge, men mot en symbolsk kamp mot «eliter», «liberalere» og «systemet». Trump blir dermed ikke vurdert ut fra hva han faktisk gjør eller vil gjøre med norske interesser, men ut fra hva han representerer i en kulturell og identitetsmessig konflikt. Patriotismen blir selektiv og projiserende: Lojaliteten flyttes fra det konkrete fellesskapet man hevder å forsvare, til en utenlandsk leder som gir emosjonell tilfredsstillelse ved å utfordre de samme fiendebildene man allerede har gjort til sine egne.

Å finne mening i en illusjon

For å forstå dette er F. Scott Fitzgeralds roman The Great Gatsby (1925) et vel så velegnet analyseredskap som hva statsvitenskapen, psykologien, sosiologien og filosofien kan gi oss.

Romanen gir oss ingen politisk teori, men et portrett av en type menneske som finner mening i en illusjon. Nick Carraway er hverken romanens skurk eller helt, men han er dens forteller, og den viktigste i vår sammenheng. Nick beskriver seg selv som et menneske som ikke dømmer. Han har lært det hjemmefra, sier han, og han betrakter seg selv som «one of the few honest people» han kjenner. Nick gir seg selv rollen som observatør, ikke deltaker. Han er den som ser og forstår, ikke den som handler. Dette selvbildet fungerer som et moralsk sikkerhetsnett. Når man først har fortalt seg selv at man er redelig og tilbakeholden, kan man tillate seg å leve tett på tvilsomme forhold uten å føle ansvar.

Her finner vi et mønster som er avgjørende også i forståelsen av den jevne trumpist. Denne figuren oppfatter seg sjelden som ekstrem. Tvert imot er selvforståelsen ofte preget av moderasjon og ironi. Han sier gjerne at han ikke liker Trump, at han tar avstand fra tonen, at han ser problemene. Men disse forbeholdene fungerer sjelden som grenser. De fungerer som unnskyldninger for å bli værende.

Nick tiltrekkes først og fremst av Gatsbys intensitet, og ikke av hans dels moralsk tvilsomme og dels direkte kriminelle handlinger. Gatsby vil noe! Trump fungerer politisk på en beslektet måte. Også han er først og fremst et narrativ: om forfall og gjenreisning, om et «før» som var ekte, og et «nå» som er korrumpert. Trumpismen lar seg oversette til en norsk virkelighet fordi den ikke er bundet til konkrete løsninger, men til sinne, tapserfaring og forakt for eliter. Strukturen er velkjent: forestillingen om at noe vesentlig er gått tapt, at institusjonene er overtatt av mennesker som ikke ligner «oss» og at språket er blitt moraliserende og tomt. Trump blir et symbol på en overskridelse av politisk orden man ikke kan utstå.

Selektiv dømming

Det stemmer ikke at Nick ikke dømmer. Tvert imot! Vurderingen av Tom og Daisy Buchanan er det tydeligste eksemplet, der de kritiseres av ham som «careless people» som ødelegger liv og deretter trekker seg tilbake bak sin rikdom. Mange andre beskrives også med forakt. Det avgjørende er derfor ikke at Nick avstår fra å dømme, men at han dømmer selektivt. Han opprettholder et strengt moralsk blikk rettet mot bestemte typer mennesker – særlig de privilegerte og likegyldige – samtidig som han gjør et påtakelig unntak for Gatsby. Nick er ikke moralsk blind, men moralsk asymmetrisk. Nick har rett i at Tom og Daisy Buchanan er hensynsløse, privilegerte og tomme. Det påtakelige er at Gatsby plasseres i en annen kategori. Han er en del av den samme verdenen som dem, men oppfattes av Nick som om han ikke er som dem.

Denne sorteringen er velkjent også i trumpismen. I norsk sammenheng fylles rollen som «the rotten crowd» gjerne av mediene, akademia, byråkratiet og det som ofte samles under betegnelsen «Oslo-eliten». Disse fremstilles som moralsk poseringsvillige, virkelighetsfjerne og foraktfulle overfor vanlige borgere. Når denne forestillingen først er etablert, blir det lettere å gjøre unntak for en figur som bryter med normene, også når denne figuren åpenbart gjør skade. Nick forsvarer Gatsby mot Buchanan-familien. Den norske trumpisten forsvarer Trump mot NRK, VG og Aftenposten. I begge tilfeller skjer det samme: kritikken av «eliten» fungerer som moralsk frikort for forbildet. Hans for utenforstående opplagte feiltrinn blir relativisert, ikke fordi de er små, men fordi «de andre» per definisjon er verre.

Nick fremstiller seg som en ren observatør, men romanen gjør det klart at han ikke er uskyldig. Han er den som legitimerer Gatsby. Demokratier undergraves ikke bare av «sterke menn». De undergraves ikke minst av mennesker som gjør unntak for «sin» sterke mann. I Norge forsterkes dette av avstanden. Trump er ikke vår leder. Dermed kan lojaliteten leves ut, uten at man i grunnen må ta ansvar for den. Man kan forsvare ham som symbol, bruke ham som brekkstang, uten å måtte stå til rette for konsekvensene.

Bruddet som sjelden kommer

Mot slutten av romanen forlater Nick Østkysten. Han bryter med illusjonen, dog uhyre sent, lenge etter at leseren har gjennomskuet Gatsby. Selv i bruddet beholder han en rest av beundring: Gatsby var ikke god, men han var bedre enn de andre. Myten reddes i siste øyeblikk.

I trumpismen ser vi at dette bruddet forbløffende ofte aldri fullbyrdes. Ikke fordi problemene ikke er synlige, men fordi alternativet oppleves som tommere. Kritikken absorberes som bekreftelse. Jo mer Trump angripes, desto tydeligere blir fiendebildet. The Great Gatsby advarer oss ikke bare mot bedragere, men mot dem som forsvarer bedraget fordi lojalitet, selv til et moralsk konkursbo som Trump, er mindre ubehagelig enn desillusjon.

Teksten er publisert i Minerva 21.1.2026.