Østerrike og EU
BREV nr. 41
Splittede, tysktalende områder i Europa ble formet som Østerrike og Tyskland i perioden fra begynnelsen av 1800- til slutten av 1900-tallet. De to tyske stater ble samlet med makt i 1938, men forent i fred ved EU fra 1995. Østerrike hadde parlamentsvalg i september 2024, hvor det høyreradikale østerrikske frihetsparti ble største parti.
Publisert: 8. oktober 2024
Det østerriksk-ungarske dobbeltmonarki gikk i oppløsning i 1918 i kaoset etter første verdenskrig.1En kort fremstilling av Det tysk-romerske rike er gitt i BREV nr 13 og Østerrike-Ungarn i BREV nr. 27. Seiersmaktene ville ikke godta en forening av Østerrike og Tyskland. Etter en kort periode med ‘Tysk-Østerrike’, ble en fredsavtale inngått i 1919 og Østerrike oppsto som en føderal republikk. Senere førte voldelige kamper mellom fascister og sosialister til at den første republikk ble avløst i 1934 av en fascistisk ettpartistat med korporative innslag i økonomien, stor sosial innflytelse fra den katolske kirke og antisemittisme (‘austrofascisme’). Dette la til rette for Nazi-Tysklands anneksjon av Østerrike (Anschluss) i 1938. Østerrike ble innlemmet i Det tredje rike under navnet Land Österreich. Dette hadde stor folkelig tilslutning.
Ved andre verdenskrigs avslutning ble Østerrike okkupert og inndelt i soner for de fire seiersmakter USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen. I en erklæring fra 1943 (Moskva-erklæringene) hadde USA, Storbritannia og Sovjetunionen uttalt at Anschluss var uten rettsvirkning og at Østerrike skulle frigjøres og re-etableres. De godtok at Østerrike hadde vært et offer for Nazi-Tyskland. Dette syn, som østerrikske politiske ledere fullt støttet, førte til at okkupasjonsmaktene våren 1945 anerkjente en østerriksk koalisjonsregjering – og etableringen av en føderal andre republikk. Politiske partier ble reetablert. Sosialdemokratene (Sozialdemokratische Partei Österreichs – SPÖ) og kristendemokratene (Österreichische Volkspartei – ÖVP) dominerte utviklingen, dels sammen frem til 1960-årene, og senere vekselsvis frem til slutten av 1990-årene, da dominansen ble brutt.
Okkupasjonen av Østerrike ble formelt avsluttet ved Den østerrikske statstraktat (1955) mellom seiersmaktene i Europa fra 1945. Traktaten omfatter bestemmelser blant annet om Østerrikes selvstendighet, økonomiske forhold, beskyttelse av slovenske og kroatiske minoriteter, oppløsning av nazi-organisasjoner og regler om det militære forsvar. En sammenslutning mellom Østerrike og Tyskland ble forbudt, og Østerrike påtok seg ikke å inngå ‘politisk eller økonomisk union med Tyskland i noen form’. Storkoalisjoner mellom sosialdemokratene og kristendemokratene dekket et behov for nasjonal konsensus i etterkrigstiden. Dette samhold omfattet også en politikk om at Østerrike var et offer for Nazi-Tyskland – selv om Adolf Hitler selv var født og oppvokst i Østerrike, i likhet med mange ledende nazister. Konsensuspolitikken skapt stabilitet innad og gode forutsetninger for økonomisk utvikling. En lite ideologisk preget politikk gjorde statsintervensjoner mulig, noe som lenge virket godt. Korporative innslag i samarbeidet mellom de politiske partier, arbeidsgivere og fagforeninger, samt nære handelsforbindelser med Vest-Tyskland, bidro også til økonomisk fremgang.
De to hovedpartier etablerte koalisjoner som fordelte ministerpostene etter valgresultatet. En forholdsmessighet etter ‘partibok’ ble dessuten brukt ved ansettelser i offentlig forvaltning og i offentlig eid næringsvirksomhet (Proporz-systemet). Partipolitiske utnevninger møtte etter hvert motstand. Frihetspartiet (Freiheitliche Partei Österreichs, FPÖ), med politiske røtter tilbake til austrofacsismen, kritiserte systemet. Dette kan ha bidratt til partiets relative fremgang fra 1990-årene. På nasjonalistisk grunnlag gikk partiet for eksempel imot EU og en liberal politikk overfor immigranter og asylsøkere fra Vest-Balkan.
Det østerrikske parlament tok i tilknytning til statstraktaten inn i konstitusjonen sikring av Østerrikes ‘varige nøytralitet’ («immerwährenden Neutralität»). Dette var etter sovjetisk påtrykk, særlig med sikte på Østerrikes militære alliansefrihet. Østerrike ble likevel medlem blant annet av FN i 1955, Europarådet i 1956, EFTA i 1960 og OECD i 1961.
Nøytralitetspolitikken tjente antakelig Østerrike godt. Den ga mulighet som formidler mellom øst og vest i den kalde krig, i forhandlinger om nedrustning eller som hovedkvarter for internasjonale organisasjoner som for eksempel Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa, Organisasjonen for oljeproduserende land og for FN-organer som Det internasjonale atomenergibyrå. I tillegg har geografisk plassering og historisk tilknytning understøttet Østerrike som et kommersielt bindeledd mellom vestlige og sentral- og øst-europeiske stater.
Sovjetunionen regnet et medlemskap i EU som ikke forenlig med nøytralitetspolitikken etter statstraktaten. Østerrike inngikk imidlertid en frihandelsavtale med statene i Fellesmarkedet i 1972 og deltok i EØS-avtalen (1992) på EFTA-siden. Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble EU-medlemskap mulig, og Østerrike forlot EFTA og EØS og tiltrådte EU som medlem i 1994.
Kurt Waldheim var FNs generalsekretær fra 1972 til 1980 og Østerrikes president fra 1986 til 1992. Det viste seg at Waldheim hadde tjenestegjort i den tyske hær fra 1941 til 1945, uten at han i ettertid hadde vært helt oppriktig om disse forhold. Han sa selv at han bare oppfylte sin «Pflicht als Soldat» – men overfor hvem? Et medansvar i perioden 1934/38-1945, særlig for jødeforfølgelse, er etter hvert akseptert på Østerrikes vegne ved politiske innrømmelser (kansler Franz Vranitzky, 1991 i parlamentet), og dessuten ved restitusjon og erstatning.
En krise mellom Østerrike og andre EU-stater oppsto etter det østerrikske valg i 1999. SPÖ hadde vunnet valget med 33 prosent av stemmene, mens ÖVP og FPÖ var jevnstore med 27 prosent hver. Kristendemokratenes leder, Wolfgang Schüssel, ble kansler etter avtale med FPÖ, under partileder Jörg Haider – en politiker langt ut på høyresiden. Han kom blant annet med uttalelser som viste til en vellykket arbeidsmarkedspolitikk i Nazi-Tyskland. Dette vakte sterke reaksjoner i Østerrike og i andre EU-stater. Det ble for en periode gjennomført diplomatiske sanksjoner mot Østerrike. Noen hevdet at dette var en udemokratisk innblanding i en EU-stats indre forhold. Andre viste derimot til at Rådet var del av lovgivningsmakten i EU. Rådet burde da ikke kunne omfatte en representant fra et ekstremt parti i en EU-stat, siden EU-lovgivningen er felles for alle EU-stater. Boikotten bygget imidlertid ikke på EU-retten, men var en samordnet politisk demonstrasjon fra de øvrige EU-staters side mot den østerrikske regjeringsdannelse.
Ved valget i 2024 ble Frihetspartiet for første gang det største parti i Østerrike med over 29 prosent oppslutning og 57 representanter av 183 i nasjonalforsamlingen. ÖVP (51) og SPÖ (41) har sammen 92 representanter. Regjeringsspørsmålet er skrivende stund ikke avklart. Selv om FPÖ skulle bli en del av regjeringen, er det vanskelig for EU som sådan å anfekte regjeringsdannelsen, som er et resultat av en demokratisk prosess. Valget kan beklages politisk, men ikke angripes EU-rettslig. Det er intet som tyder på viktige feil i valgavviklingen. Erfaringene med FPÖ fra rundt 2000 nevnt foran, kan spille en rolle i de overveielser som nå gjøres. Men situasjonen i dag er annerledes enn den gang i flere EU-stater.
Med sine ni millioner innbyggere er Østerrike en mellomstor EU-stat. Østerrike deltar i eurosonen og i Schengen-samarbeidet. Østerrike er ennå ikke NATO-medlem, men nøytralitetspolitikken vil neppe legge store begrensninger på østerriksk deltakelse i et videre forsvarspolitisk samarbeid i EU. Østerrike har ved sitt EU-medlemskap godtatt målet om «utformingen på lang sikt av en felles forsvarspolitikk» (fortalen, traktaten om EU).
Det kan se ut til at østerriksk politikk, også i EU-samarbeidet, er påvirket av motstridende og uoppgjorte følelser overfor Tyskland, men også overfor egen, moderne historie. Med EUs økende integrasjon er det sannsynlig at en politisk union, som også omfatter Tyskland og Østerrike, utvikles. Dette vil imidlertid ikke være et ‘Anschluss’ basert på tysk dominans, men tvert om et bredere europeisk samarbeid for å fremme felles verdier. Dette er sterkt å foretrekke for de ikke-tysktalende land i Europa, men enda mer for Tyskland og Østerrike selv!
Relatert
Norge må innse at verden er endret
Norges alenegang er ikke en styrke
Demokratiets kommende seier
Demokratiet er under angrep. Det sterkeste forsvar ligger i demokratiet selv. Demokratiets forkjempere må beholde troen på demokratiet og ta opp kampen.
Tyskland står foran et valg i misnøyens tegn
Den europeiske påtalemyndighet
EUs påtalemyndighet har ansvar for å etterforske og påtale svik mot EUs budsjettmidler etter EU-retten og nasjonale regler, som må være i samsvar med EU-retten. Virksomheten er et ‘forsterket samarbeid’ etablert i 2020, som nå begynner å gi resultater.
