Konservativ suksess

Innstrammingspolitikk kan vinne valg, men Cameron har uløste utfordringer med EU og Skottland de neste fem årene, skriver Eirik Løkke hos Minerva, om det britiske valget.

Eirik Løkke

Publisert: 8. mai 2015

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Nattens valg ble en dundrende suksess for David Cameron. Ikke først og fremst i ren oppslutning, men på grunn av forventningene. Hans Olav Lahlum uttrykte på sin facebookside at dette resultatet var det mest sensasjonelle i vest-europeisk politikk på 20 år. De fleste forhåndstipsene gikk i retning av politisk kaos. Få, om noen, forutså at De konservative ville ro i land et rent flertall. Ei heller var det mange som uttrykte tro på at den sittende koalisjonen fikk fortsette.

Men som David Cameron uttrykte med stor grad av selvtilfredshet i sin takketale fredag morgen: ”Det er kun én måling som virkelig teller, og det er den vi får på valgdagen”. Det er naturligvis ikke riktig, det er mye som tyder på at målingene før valget i seg selv påvirker stemmegivningen (jf bandwagon-effekten), men etter at Cameron så til de grader overgikk seg selv, kan man forstå behovet for å peke litt nese mot de mange valgekspertene som ikke levnet Cameron de store mulighetene.

Så er naturligvis spørsmålet hvorfor mange meningsmålinger visste seg ikke å stemme. Er det slik at folk faktisk lyver, eller var det systematiske feil i utvalget som ble spurt? Det britiske valgsystemet med flertallsvalg i enmannskretser er innrettet slik at få stemmer i hver enkelt krets kan utgjøre en stor forskjell i antall representanter på landsbasis. Nøyaktig hva som skjedde, og hvorfor, kommer ekspertene til å undersøke nøye i tiden som kommer. Nate Silvers 538 er allerede på saken.

Det er ingen grunn til å kalle dette valgsystemet direkte udemokratisk eller absurd. Rasjonalet er å vektlegge styringsdyktighet, heller enn proporsjonal representasjon. Men det er ingen tvil om at noen av effektene er ganske absurde, deriblant det faktum at UKIP fikk nærmere fire millioner stemmer, men kun 1 (!) representant i Westminster, mens de skotske nasjonalistene i SNP sender 56 representanter til London basert på snaue halvannen million stemmer. Diskusjonen rundt valgordningen blir nok noe dempet, siden forhåndstipsene om politisk kaos ikke slo til. Men britene synes å bevege seg i retning av et flerpartisystem, og spørsmålet er om ikke valgordningen i større grad burde reflektere velgernes preferanser.

Politisk vil jeg trekke frem tre momenter jeg synes er særlig interessante. For det første er valgresultatet oppløftende for de av oss som tror på en borgerlig reformagenda. Det er faktisk mulig å gjennomføre sparetiltak og begrense offentlige utgifter, og samtidig bli belønnet med gjenvalg. Spareprogrammet (austerity) til De konservative har høstet massiv kritikk, men Storbritannia var den raskest voksende økonomien i EU i fjor, og selv om den økonomiske veksten var svakere enn forventet i 1. kvartal, synes det åpenbart at de økonomiske resultatene er hovedgrunnen til at mange av velgerne som var i tvil endte opp med å stemme på Cameron.

Hans hovedmotstander, Ed Miliband, evnet aldri å levere et troverdig alternativ til Camerons politikk. Og i ettertid fremstår det stadig mer som en gåte at Labour faktisk vraket den mer karismatiske og politisk attraktive broren David. Ed Miliband valgte naturligvis å trekke seg etter katastrofevalget. Det samme gjorde Liberaldemokratenes leder Nick Clegg, etter en tilbakegang på over 15 prosentpoeng.

Det andre momentet som blir interessant fremover er britenes forhold til EU. Cameron har lovet folket en avstemning om Storbritannias forhold til Brussel. Dette løftet bidro sterkt til å redusere innflytelsen til Nigel Farage og UKIP, faktisk i så stor grad at EU i begrenset grad ble et tema i valgkampen. Med tanke på at UKIP i stor grad har hentet misfornøyde toryer, var dette antagelig avgjørende. Men det gjenstår å se hva britene faktisk skal ta stilling til. Her har Cameron en massiv oppgave foran seg, inkludert det å disiplinere eget parti.

Det tredje momentet er Skottland. Mange trodde at skottenes nei til løsrivelse ville dempe spørsmålet om uavhengighet i lang tid fremover. SNPs brakvalg gjør at det spørsmålet ganske raskt kan komme på banen på nytt. Hadde SNP fått en vippeposisjon, ville spørsmålet veldig raskt blitt aktuelt igjen. Dette fordi engelskmennene neppe ville funnet seg i å bli styrt på nåde av skotske nasjonalister. Nøyaktig hvordan skottenes rolle i Unionen vil utvikle seg er uklart, men det er ikke utenkelig at David Cameron, til tross for at han vant folkeavstemningen om å bevare Skottland i Unionen, faktisk ender opp med å bli husket som statsministeren som ikke greide å holde unionen intakt.

David Cameron har sagt at han ikke vil søke å bli gjenvalgt en tredje gang, dermed ligger alt til rette for at toryenes neste statsministerkandidat heter Boris Johnson. Det kan bli ganske morsomt!

Innlegget er publisert hos Minerva 8.5.15.

Publisert: 15. desember 2023