Debatten omkring norsk handel med Kina er full av sprengstoff og komplikasjoner. Det samme er tilfellet for det europeiske samarbeidet med Kina. Hvordan skal en så stor og viktig handelspartner som Kina kobles av økonomien vår, uten at det går kraftig utover den økonomiske utviklingen? Og hvorfor er det så problematisk å handle med Kina? Vi har noen svar på disse spørsmålene, selv om alt ikke er rett frem. Dette er en svært kompleks problemstilling med mange ulike hensyn å ta.

Frakobling er dyrt

En gjensidig frakobling vil koste dyrt. Hvor mye det koster vil avhenge av hvor omfattende frakoblingen blir. IMF advarer om at en full teknologisk frakobling mellom Vesten og Kina kan redusere den økonomiske aktiviteten i verden med så mye som åtte til tolv prosent. Kostnadene bør derfor vurderes opp mot hva en oppnår med frakobling fra Kina. Også en økt generell fragmentering av verdenshandelen vil kunne redusere verdens samlede BNP med så mye som åtte prosent.

Å gjøre seg mindre avhengig vil derfor komme til en pris, en temmelig høy en. 

To trender er urovekkende og har blitt tydeligere de siste årene: Den ene er sterkere kinesiske ambisjoner om å beskytte nasjonale interesser ved bruk av økonomiske tvangsmidler. Den andre er villigheten til å ta i bruk økonomisk tvang for å straffe andre land og deres selskaper.

En viss form for frakobling vil være nødvendig. Vi kan ikke la handel trumfe sikkerhet. 

Innenfor strategisk viktige områder vil det være i vår interesse å holde Kina på en armlengdes avstand. Kontroll av våpenrelaterte teknologier og dobbelt- og flerbruksteknologier er et konkret område der dette er viktig. Dette innebærer blant annet satellitter, missiler, kjernefysisk teknologi, kjemiske og biologiske verktøy, nattsynsteknologi, termisk bilde-behandling og droner. Større kontroll med kinesiske investeringer, og fusjoner og oppkjøp med globale teknologiselskaper vil også være nødvendig av samme grunner.

Mye av dette er Europa allerede i gang med. «European Chips Act» er en av mange viktige tiltak som skal gjøre regionen mindre avhengig av kineserne. Kort forklart går denne konkrete planen ut på å styrke europeisk konkurranseevne, blant annet ved å produsere halvledere (semiconductors) selv. Det dreier seg om å ta tilbake viktige deler av verdikjeden for den europeiske industrien. Et stort skritt i retning av strategisk autonomi.

Økonomisk krigføring

Økonomisk tvang er en trussel om eller faktisk påføring av økonomiske kostnader, gjennom diverse sanksjoner og virkemidler, utført av en stat med mål om å oppnå politisk vinning gjennom å påvirke en politisk prosess i andre stater. 

Økonomisk tvang retter seg mot både utenlandske selskaper og regjeringer som ikke oppfattes som vennligsinnede, eller som retter kritikk mot landet.

Kina har økt omfanget av trusler mot og direkte sanksjoner av europeiske selskaper og land. Forsuringen av handelsforbindelser til Norge i 2010 regnes som det første tilfellet av slike økonomiske sanksjoner. 

Et ferskere eksempel er fra 2021, da Kina begynte å nedskalere handelen med Litauen av politiske årsaker, etter at Litauen tillot etablering av en taiwansk ambassade i Vilnius. Kinesisk import av litauiske varer har etter dette blitt redusert med over 80 prosent. Ved å presse og true selskaper som handler med Litauen, forsøker kinesiske myndigheter også å dirigere all handel bort fra Litauen. Land i Asia, og særlig Australia, har også opplevd tiltakende kinesisk aggresjon.

De tre landene som har vært utsatt for flest tilfeller av økonomisk tvang fra Kina, er Australia, Litauen og Sør-Korea. Europa er den regionen som har blitt rammet oftest. I tilfellet Litauen har de kinesiske tiltakene virket mot sin hensikt. De har oppnådd lite ved hjelp av sanksjonene rettet mot landet. 

Litauen har derimot økt handelen sin med andre land, særlig i Asia, og med Tyskland, samtidig som de har faset ut nesten all handel med Kina. Det samme er tilfellet for Australia. I stedet for å bøye av for økonomisk press, fant de heller andre markeder å drive handel i. For Litauen var dette enkelt å gjøre, ettersom handelen mellom de to landene ikke var så utbredt. Dette viser at det kan være en fordel for stater ikke å være økonomisk avhengig av uforutsigbare handelspartnere, som Kina har vist seg å være.

Her er EU, Norge og USA i en knipe. Kina er blant våre største og viktigste handelspartnere. Dette gjør oss sårbare for økonomiske tvangsmidler. På kort sikt svekker det den økonomiske beredskapen vår. 

Røde linjer

Hva som utløser økonomisk maktbruk, har også endret seg over tid. De tradisjonelle «røde linjene», altså det som Kina definerer som uakseptabel oppførsel fra andre aktører, kan for eksempel være påståtte trusler mot nasjonal selvråderett, ofte i form av kritikk av kinesisk politikk i Xinjiang og Tibet, og overfor Hongkong og Taiwan, i tillegg til kritikk av kinesiske menneskerettighetsbrudd generelt. Det kan også være trusler mot nasjonal sikkerhet, som særlig har vært knyttet til misnøye i forbindelse med amerikansk militær aktivitet i Asia. Territorielle uenigheter skaper også kinesisk misnøye, særlig konkurrerende krav på herredømme i Sør-Kinahavet.

De siste årene har det vært flere saker som har utløst kinesiske tiltak. Det har blant annet vært handlinger som skader kinesisk omdømme – for eksempel australske krav om å undersøke opprinnelsen til covid-19. Også behandlingen av kinesiske selskaper i utlandet, som Huawei, har ført til tiltak. Det kan også være regimekritiske holdninger og politikk som Kina ikke opplever som fordelaktig. Målet er å forme riktige syn på Beijing, Kina skal være unntatt enhver kritikk mot eget regime.

De kinesiske myndighetene bruker økonomiske tvangsmidler selektivt. Utenlandske selskaper som selger viktig teknologi eller gjør store investeringer i landet, rammes sjelden av kinesiske sanksjoner. Jordbruks-, forbruksvarer og turisme blir oftere rammet, som et resultat av at dette er enkelt å erstatte. Hvis Kina er avhengig av et produkt, vil de unngå å presse leverandøren eller opprinnelseslandet. Videre vil ofte skading eller utfrysning av vestlige selskaper skje samtidig med at myndighetene løfter frem og styrker kinesiske bedrifter innen samme produktområder.

Om Kina vil fortsette med denne tilnærmingen i fremtiden er usikkert. Skal vi tro vår egen etterretningstjeneste vil Beijing tone ned både retorikk og økonomisk virkemiddelbruk i fremtiden, «For å unngå å miste tilgang på vestlig kapital og teknologi». Det er positivt, men tillit mellom stater må bygges over tid.

Strategisk autonomi

Tanken om strategisk autonomi for Europa var i 2017 kun ønsketenkning fra Emmanuel Macron. I 2022, etter flere år med pandemi og krig i Europa, gir dette mer mening å snakke om. Det er en klar fordel å ha mer beredskap og mindre avhengighet. Likevel er Europa langt unna å være uavhengige av Kina økonomisk, eller USA militært. Dette tar tid å bygge opp, men vi må sette i gang.

Det er rådyrt å koble seg av Kina for land som har gjort seg avhengige av økonomien deres. Land som Litauen og Australia forteller imidlertid en annen historie, at det finnes andre markeder enn det kinesiske. Vi burde derfor søke det Ursula von der Leyen omtaler som «de-risking», som innebærer å gjøre seg mindre sårbar overfor den kinesiske økonomien. Politisk risiko og sikkerhet må tas hensyn til i møte med Kina. Å handle med Kina i seg selv er ikke noe vi trenger å kutte, men vi må være pragmatiske. For et land som Norge er det også helt avgjørende med samhandling tuftet på multilateralisme, som en del av det europeiske fellesskapet.

Veien til strategisk autonomi krever konsensus om mål og middel. Dette krever i første omgang en god forståelse for hva som er i Europas felles interesse. Økonomiske muskler og kontroll over verdikjeder gir beredskap mot stater som Kina. Forsvarsevne gir selvtillit og respekt i usikre tider.

Innlegget er publisert i Minerva 16.5.2023.