Iran Teheran — Image by ekrem from Pixabay.

Hvorfor valgte Trump å angripe Iran?

Donald Trump tar en enorm politisk risiko gjennom sine handlinger i Midtøsten.

Publisert: 8. mars 2026

Lørdag 28. februar startet USA, sammen med Israel, operasjonen «Epic Fury2» – en omfattende militær operasjon mot regimet i Iran. Flere analytikere snakker om et potensial for de største omveltningene i Midtøsten på 50 år. Samtidig risikerer Trump presidentskapet sitt på en risikofylt operasjon.

Så hvorfor valgte Trump å angripe Iran?

Svaret er ikke helt åpenbart. I sin begrunnelse for krigshandlingene mot Iran har Trump vektlagt flere forhold:

Hevn for 47 år med fiendtlige handlinger mot USA.
Å stoppe utviklingen av Irans atomvåpenprogram.
Å stoppe utviklingen av Irans program for ballistiske missiler (raketter som kan nå USA).
Regimeskifte.
Preventiv krig. Det forelå en umiddelbar trussel om angrep fra Iran.

Påstanden om at dette er en preventiv krig, i den forstand at amerikanerne forsvarte seg mot et nært forestående angrep, har en besynderlig argumentasjon. Dette fordi det bygger på et resonnement om at Israel var klar til å angripe, hvoretter Iran da ville plukke ut amerikanske mål for gjengjeldelse.

Ergo måtte USA slå til først. Administrasjonen innrømmer dermed at de slo til først, men at det var i selvforsvar. De fleste eksperter på folkerett er like fullt tydelige på at dette angrepet bryter med internasjonal lov.

Trump er ikke så opptatt av internasjonal lov, men påstanden om preventiv krig forklarer hvorfor Trump mener at han ikke trengte autorisasjon fra Kongressen. Presidenten har store fullmakter til å forsvare USA mot umiddelbare trusler, men etter grunnloven er det Kongressens prerogativ å erklære krig. Det er juridisk uklart hvorvidt Trump har rett til å angripe Iran uten Kongressens godkjennelse, min antagelse er at det nåværende flertallet i Høyesterett i denne situasjonen ville gitt Trump medhold.

I alle tilfeller har ikke Donald Trump presentert en overordnet begrunnelse for hvorfor det var viktig for USA å angripe Iran nå. Trump og hans støttespillere motsier dessuten seg selv om hva som er rasjonalet bak angrepet. Den ene dagen er det regimeskifte. Noen timer senere er det ikke regimeskifte. Trumps kabinett er alt annet enn samsnakket. Dermed er det ikke merkelig at amerikanske velgere ikke skjønner hvilke beveggrunner Trump har hatt.

Kanskje er det heller ikke klart for Trump hvorfor angrepet kom akkurat nå.

Men selv om Trumps begrunnelser er uklare, var angrepet ikke overraskende. Det at så store styrker ble samlet i Midtøsten, kan i seg selv øke fristelsen til å benytte seg av militære muligheter. Når man først har investert tid og penger i å mobilisere, senker man terskelen for angrep. Og kan hende denne fristelsen gjorde det enklere for Trump å gi klarsignal?

Selv om regjeringen til Trump kan fremstå som kaoskamerater, gjelder det absolutt ikke det militæret. Gjennomføringen av angrepene demonstrerte store militære kapasiteter, der viktige ledere i det iranske regimet ble drept, inkludert øverste leder Ali Khamenei. På det taktiske plan er USA og Israel i ferd med å etablere kontroll over iransk luftrom, og de har ødelagt mye luftvern, samt begrenset regimets kommandostruktur.

De innledende angrepene var videre en stor suksess for amerikansk og israelsk etterretning. På motsatt side er det iranske regimet på sitt svakeste, både politisk og militært, siden opprettelsen av den islamske republikken.

Det er i så måte ingen tvil om at angrepene representerer en stor taktisk seier for USA, men har Trump noen overordnet strategi? Har han en plan for «dagen etter»? Dessverre er det liten grunn til å tro det. Anne Applebaum skriver i The Atlantic: «Den amerikanske bombardementet av Iran er blitt satt i gang uten noen forklaring, uten Kongressen, uten engang et forsøk på å bygge offentlig støtte. Framfor alt er det blitt satt i gang uten en sammenhengende strategi for det iranske folk, og uten en plan for å la dem bestemme hvordan de skal bygge en legitim iransk stat.» Som Applebaum påpeker, har ikke Trump noen plan for hva som skal skje videre. Han har i hvert fall ingen plan som han så langt har delt med offentligheten.

Det iranske presteregimet er et brutalt og ondskapsfullt regime, og det er ingen grunn til å beklage at øverste ledelse, Ali Khamenei med flere, er borte. Å jobbe for et regimeskifte i Iran bør være et åpenbart mål for Vesten. Men det er langt fra sikkert at Trumps handlinger bidrar til regimeskifte.

USAs president har oppfordret regimets soldater til «å overgi seg». Men det er ikke helt klart hvem de skal overgi seg til. For den iranske opposisjonen er splittet. Og det finnes ingen væpnede grupper som foreløpig er i stand til å utfordre regimet. Derfor er det antagelig større sjanse for at regimet konsoliderer makten, og at voldsomme represalier blir gjennomført mot det iranske folket. Trump selv har ikke utelukket en slags «venezuelansk løsning» der regimet blir sittende, noe som vil være en katastrofe for det iranske folket, men som kan gi Trump et påskudd for å erklære seier på hjemmebane.

Og apropos hjemmebane. Donald Trump tar en enorm politisk risiko gjennom sine handlinger i Midtøsten. Det var ingen stor appetitt på krig med Iran blant amerikanske velgere. Og de første meningsmålingene viser at et flertall av velgerne er motstandere av krigen. Sentrale Maga-stemmer har kritisert krigen, og hvis konflikten trekker ut, vil Trump risikere ytterligere motstand.

I november skal amerikanerne velge ny kongress, og mange republikanere er redde for at Trumps handlinger, stikk i strid med hva han gikk til valg på i 2024, skal øke muligheten for at republikanerne taper flertallet i Kongressen. Det innebærer at verken republikanerne eller Trump ønsker noen langvarig krig, men det er et åpent spørsmål hvor lenge angrepene vil vare og hva som blir følgene for Iran.

For å sitere Donald Trump: «We will see».

Teksten er publisert i Stavanger Aftenblad 6.3.2026.