For USA handler nok Venezuela mest om Kina
Det er grunn til å være forsiktig optimist på vegne av Venezuela.
Publisert: 9. januar 2026
Det amerikanske militæret har gått inn i Venezuela og hentet ut landets illegitime president Nicolás Maduro i det som fremstår som en helt spektakulær militær operasjon. Trump-administrasjonen har, i det minste foreløpig, gitt en klam omfavnelse til Delcy Rodríguez, som ser ut til å fungere som landets midlertidige president. Hun var Maduros visepresident. Regimet forblir altså foreløpig ved makten.
Grunnen til denne fremgangsmåten ligger trolig i at rådgivere har fortalt USAs president Donald Trump at Rodríguez kanskje er mer åpen for å samarbeide med amerikanske selskaper, ifølge The Wall Street Journal. Samtidig har USAs utenriksminister Marco Rubio omtalt Delcy Rodríguez som en illegitim leder.
Svært mange venezuelanere støtter opposisjonsleder og nobelprisvinner María Corina Machado og mener nok at hun eller Edmundo González Urrutia, som formelt vant valget i 2024, bør ta over. Men Trump sa lørdag at han mener at Machado ikke er sterk nok.
USA tok bare Maduro – resten ble igjen
Det er altfor tidlig å si hva som vil skje i Venezuela. Men personlig er jeg tilbøyelig til å tro at det ligger en taktisk dimensjon bak fremgangsmåten til amerikanerne når de velger å ta Maduro, men la resten av regimet bli sittende. Hadde Trump-administrasjonen tatt ut hele regimet med en gang, kunne det fort resultert i kaos. Her er det bare å minne om amerikanernes fremgangsmåte i Irak.
At Trump ikke gir direkte støtte til opposisjonen og Machado, kan også være taktisk riktig – all den tid resten av Maduro-regimet fortsatt består.
Våpen er nemlig den eneste reelle makten i Venezuela.
Regimet har foreløpig kontroll over militæret (og politiet). Og i venezuelansk historie er det alltid militæret som er ansvarlig for rasering eller reising av demokratiet.
Venstreekstreme paramilitære i byene
Samtidig er deler av det venezuelanske samfunnet dominert av såkalte colectivos. Dette er venstreekstreme paramilitære grupper som, med støtte fra regimet, bruker vold for å trakassere, undertrykke og kontrollere politiske motstandere. De opererer gjerne i bykjernene og i fattigdomsrammede områder, hvor de har stor kontroll.
I tillegg består landet av flere narkotikakarteller/gjenger og colombianske geriljagrupper, hvorav sistnevnte ofte deler det nåværende regimets ideologiske syn.
Hadde USA med en gang gitt sin støtte til opposisjonen, i et land med så mange forskjellige væpnede interesser, kunne dette fort endt i full borgerkrig. Dette ville vært katastrofalt for både Venezuela og USA.
Forsiktig optimist
Ser vi her, i trygge Vesten, et lite øyeblikk vekk fra diskusjoner om legalitet og folkerett, tror jeg derfor det er grunn til å være forsiktig optimist på vegne av det venezuelanske folket. I hvert fall på lang sikt.
Det er også verdt å minne leseren om at Maduro-regimet har vært et av de aller verste i denne verden. Regimet har sultet, torturert og drept sin egen befolkning i over ti år. Titalls millioner mennesker lever i fattigdom. Svært mange i ekstrem fattigdom. Mange av disse er barn. Det er ikke uten grunn at om lag 25 prosent av befolkningen har forlatt landet.
For USA handler dette om flere ting. Men, som jeg skrev i Minerva i slutten av november, handler det trolig mest av alt om Kina.
Kina er den klart største oljekjøperen
Kina er den største handelspartneren til land som Brasil, Chile, Peru og Argentina. Den autoritære ettpartistaten er i dag Sør-Amerikas største handelspartner. Mer enn 20 latinamerikanske land er en del av Kinas «Belt and Road Initiative». Kineserne har investert massivt i infrastruktur i land som Argentina, Bolivia, Chile og Panama, og i 2024 inngikk Kina handelsavtaler med land som Costa Rica, Ecuador, Nicaragua og Peru.
Det er verdt å minne om at dette er USAs «bakgård», og at det derfor ikke er unaturlig at Trump-administrasjonen ser på Kinas økende dominans i hemisfæren som en stor trussel. Ved å øke den militære tilstedeværelsen i regionen og utføre spektakulære operasjoner som den vi nylig så i Venezuela, forsøker USA å vise landene i Sør-Amerika og Kina hvem som er sjefen. Det handler om avskrekking.
Kinas dominans i regionen begynte på sett og vis med Venezuela. Kina har gitt landet lån på flere titalls milliarder dollar opp gjennom årene – trolig så mye som 100 milliarder dollar. Disse midlene har bidratt til å holde det autoritære Maduro-regimets hode over vannet. Venezuela har i lang tid vært en av Kinas nærmeste allierte i Sør-Amerika. Her bør det nevnes at Maduro tok imot en kinesisk delegasjon bare få timer før han ble tatt av amerikanerne.
Venezuela har enorme oljeressurser. Mens USA tidligere var sterkt til stede i den venezuelanske oljeindustrien, både som utvinner og kjøper av oljen, har Kina i den senere tid vært den klart største kjøperen av olje fra Venezuela.
Store mineralressurser i landet
I tillegg til massive oljeressurser finnes det også mye mineralressurser i Venezuela. Disse mineralene inneholder viktige komponenter i batterier til elektriske kjøretøy, vindturbiner, jagerfly og missiler. Etterspørselen etter slike mineraler er sterkt drevet av det grønne skiftet og økte forsvarsbudsjetter over hele verden.
Tilgangen til Venezuelas olje- og mineralressurser er trolig en sentral faktor bak USAs handlinger i Venezuela. Det amerikanske regimet har interesse av disse ressursene – eller kanskje først og fremst at de ikke skal havne i hendene på Kina.
Den amerikanske operasjonen i Venezuela fremstår som del av en ny kald krig. Den henger trolig sammen med en større plan om å ta tilbake kontroll over hemisfæren fra Kina.
Teksten er publisert i Aftenposten 7.1.2026.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Arild Asnes, 2026
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
