Krigsruiner. Bildet er tatt av Trine fra Pixabay.

En bisarr historie i EU

BREV nr. 7

Polen har fremsatt et krigserstatningskrav overfor Tyskland for ødeleggelser i Polen fra 1939 til 1945. Kravet er avvist fra tysk side. Den nye polske regjering vil neppe prioritere saken. Dét vil være bra for landene og for EU.

Per Christiansen

Publisert: 9. januar 2024

Polen krever rundt 1.300 milliarder euro i krigsskadeserstatning fra Tyskland for tap Polen led under krigføringen mot og okkupasjonen av Polen under andre verdenskrig. Tanken var ikke ny, men den var ikke aktuell før parlamentsvalget i 2015. Det nasjonalkonservative parti Lov og Rettferdighet vant valget og kunne danne regjering («PiS-regjeringen»). Partiet er nasjonalt orientert og reservert til flere aspekter ved EU-samarbeidet. PiS-regjeringen fikk parlamentsflertallet til å oppnevne et ekspertutvalg for å begrunne og beregne erstatningskravet. Utvalgets rapport ble offentliggjort 1 september 2022 – på årsdagen for det tyske angrep på Polen i 1939. Krigserstatningskravet ble deretter formelt fremsatt av PiS-regjeringen overfor Tyskland.

Begge parter har belyst rettskilder som berører de spørsmål som oppstår. Blant disse kilder, for å nevne noen, er Potsdam-avtalen (1945). I denne avtale ble USA, Sovjetunionen og Storbritannia blant annet enige om en okkupasjon av Tyskland og dessuten om at en formell fredsavtale skulle utestå. Det var likevel enighet om at sovjetiske krav mot Tyskland om krigserstatning kunne skje ved overtagelser («removals») av eiendeler i den sovjetiske okkupasjonssone (senere Øst-Tyskland). Det var herunder klart at Sovjetunionen skulle gjøre opp polske krav om krigserstatning fra sovjetiske overtagelser.

En folkeoppstand i Øst-Tyskland i 1953 førte til at Sovjetunionen erklærte at landet ville avstå fra ytterligere krav om krigserstatning. I tilknytning til dette erklærte også den polske regjering at heller ikke Polen ville fremme krigserstatningskrav overfor Tyskland i fremtiden.

Etter Berlin-murens fall i 1989 ble den såkalte To-pluss-fire-avtalen (1990) inngått mellom Vest-Tyskland og Øst-Tyskland, på den ene side, og USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike, på den andre side. Denne avtale regulerer med endelig virkning Tysklands stilling. Den kan ses som en fredsavtale mellom seiersmaktene fra 1945 og de to tyske stater. Avtalen la det rettslige grunnlag for tysk samling, men avtalen tok ikke opp krigserstatning. Polen er ikke part i denne avtale, men er det i Paris-pakten om det nye Europa (1990). I denne avtale ga partene sin tilslutning til To-pluss-fire-avtalen.

To avtaler mellom Tyskland og Polen hører med i bildet. I Warszawa-avtalen (1970) var Oder-Neisse-linjen et sentralt punkt. Grenselinjen var fastsatt midlertidig i Potsdam-avtalen som Polens vestgrense. I Warszawa-avtalen erklærte de to parter at de ikke hadde territorielle krav mot hverandre og at partene anerkjente Oder-Neisse-linjen som grense. Den tyske anerkjennelse skulle særlig dempe polsk frykt for at Tyskland i fremtiden skulle bestride grensedragningen fra 1945.

Warszawa-avtalen inngikk i tysk «Ostpolitik», lansert av den sosialdemokratiske kansler Willy Brandt. Brandt dro til Warszawa for å undertegne avtalen. I den sammenheng knelte han ved minnesmerket for oppstanden i Warszawas ghetto i 1943, da Nazi-Tysklands væpnede styrker knuste opprøret og utslettet ghettoen («Brandt’s Kniefall» – et ikonisk bilde).

I avtalen mellom Tyskland og Polen om godt naboskap (1991) ble fortidens grusomheter og lidelser erkjent og gjensidige løfter om en bedre fremtid utvekslet. Målene er konkretisert i en rekke tiltak om samarbeid på mange samfunnsområder.

Begge avtaler tok sikte på forsoning og partnerskap, og avtalene inneholder ikke referanser til betaling av krigserstatning fra tysk side.

Den forrige polske regjering hevdet at det folkerettslige krav mot Tyskland er begrunnet. Viktige punkt i resonnementet synes å være at Polen aldri har mottatt noen krigserstatning, og heller ikke har vært part i en avtale hvor et erstatningskrav er ettergitt fra polsk side. Det siste moment kan synes å bygge på at Polens erklæring i 1953 om avkall på krigserstatning var ensidig, bare gjaldt Øst-Tyskland og at Polen delte Sovjetunionens oppfatning om at et avkall kunne bidra til en fredelige utvikling av ‘det tyske spørsmål’. At erklæringen ikke ble gitt på fritt grunnlag, fordi Polen ikke hadde uavhengighet fra Moskva på denne tid, spiller nok også inn.

Det polske erstatningskrav er avvist fra tysk side under henvisning til en annen forståelse av rettskildene og til at ulike betalinger vedrørende Polen i alle fall har funnet sted. Tyskland ser på saken som rettslig avsluttet.

Den tyske «Ostpolitik» fra 1970-årene dreide seg særlig om tilnærming ved handel, men tok også sikte på en forsoning med stater i Sentral- og Øst-Europa. Tyskland ønsket disse stater og Sovjetunionen som troverdige handelspartnere. Denne politikk hadde forståelige forutsetninger, særlig ut fra erfaringene fra krig og okkupasjon i disse områder. Politikken har i ettertid imidlertid vist seg å bygge på uriktige forventninger, især med hensyn til Russland.

Å ha Tyskland, og før dette Preussen, som nærmeste nabo har vært en stor påkjenning for Polen. Likevel virker det lite sannsynlig at Polens erstatningskrav vil kunne vinne frem i en tenkt rettssak. Det er derfor vanskelig å tro at PiS-regjeringen kan ha hatt noe håp om å vinne frem i en rettstvist. Polens erstatningskrav kan bedre forstås som ett av mange skruppelløse utspill fra en regjering som sterkt ønsket å vinne tilslutning.

Tyskland og Polen ble partnere i NATO fra 1999 og i EU fra 2004. I forsvars- og sikkerhetspolitikken har Polen oppfylt USAs forventninger om NATO-bidrag og landet har i statsbudsjettene prioritert polsk forsvarsevne. Som EU-medlem har Polen hatt god økonomisk vekst. Dette har ført til at Polen har utjevnet en del av den økonomiske forskjell mellom Polen og rikere EU-stater, som for eksempel Tyskland. Polen er for øvrig den største netto mottaker av midler fra EUs budsjett, samtidig som Tyskland er den største netto bidragsyter.

EU-samarbeidet skal gi Europas folk forhåpninger om fremtiden. Tysklands forankring i det europeiske samarbeid er sterk. At Tyskland avviser et polsk erstatningskrav fremsatt i 2022 for Nazi-Tysklands krigsforbrytelser i Polen fra 1939 til 1945, kan vel snarere ses som et tegn på Tysklands normalisering både utad og innad. En slik utvikling bør alle europeere være glade for. Det må være grunn til å håpe at den nye polske regjering ikke vil prioritere kravet mot Tyskland om krigserstatning. Da vil det polske krigserstatningskrav kunne forbli en bisarr episode i tysk-polske forbindelser.