Det ukrainske folk har minnet oss på hvorfor Vesten er verdt å forsvare.

Putin forener Vesten.

Publisert: 25. mars 2022

Da Vladimir Putin ble Russlands president i mai 2000, var det få i Vesten som bekymret seg. Tvert imot: Etter kaotiske år med Jeltsin, var det mange som håpet at Putin ville skape orden. Noe han definitivt også gjorde.

At den tidligere FSB-sjefen mest sannsynlig utførte terror mot egen befolkning gjennom å sprenge boligblokker i Moskva sommeren 1999, ønsket man ikke å forholde seg til. 22 år senere er de færreste i tvil om hvem man har med å gjøre i Kreml. Det vil ikke bare påvirke vestlig utenrikspolitikk, det kommer også til å få implikasjoner for innenrikspolitikken.

Jeg har lenge fundert på hvorfor Putins krig mot Vesten er blitt møtt med så liten motstand. Jeg tror mye av årsaken er problemer internt i Vesten – en utvikling Putin selv har forsterket gjennom sine organiserte trollfabrikker.

Det er denne utviklingen som har gitt den irske poeten William Butler Yeats en renessanse: For 100 år siden stilte han spørsmålet «Can the center hold?» i diktet «The second coming» (1921), og konstaterte at «The best lack all conviction, while the worst are full of passionate intensity».

Dette er på mange måter en oppsummering av den vestlige tidsånd. I Europa sliter såkalte styringspartier med oppslutningen, samtidig som at populistiske partier har økt sin oppslutning.

Særlig utfordrende har situasjonen blitt i USA. En av de viktigste årsakene til den negative utviklingen er affektiv polarisering. Holdningen til dem med andre politiske meninger er faretruende negativ. Eksempelvis er foreldre nå redde for at barna gifter seg på tvers av politiske skillelinjer,slik de tidligere var redde for at de giftet seg på tvers av etnisitet.

Det er særlig to strømninger som utfordrer demokratiet. På den ene siden har det republikanske partiet under Trump mistet sitt demokratiske sinnelag og minner mer om en kultbevegelse enn et parti.

På motsatt side har det vokst frem en illiberal woke-kultur, med vekt på identitetspolitikk, som ønsker å bekjempe det liberale samfunn og liberale institusjoner ut fra en idé om at Vesten er gjennomsyret av rasisme. I sitt forsøk på å bryte ned det liberale samfunn ønsker woke-bevegelsen å omforme formålet for universiteter og medier fra sannhetssøking til sosial aktivisme.

En som har kjent problemet på kroppen, er Yale-professor Amy Chua. I podkasten «Honestly with Bari Weiss» forteller Chua at hun alltid har lagt til rette for en fri debatt. Men noe har skjedd, ifølge Chua: De siste studentkullene er livredde for å ytre seg. Daglig mottar hun e-poster fra studentene som beskriver hvilke ord og tanker som er akseptable.

I en tid med såkalte «safe spaces» og «trigger warnings» fostrer amerikanske universiteter studenter som er livredde for å ytre meningene sine.

Woke-kulturen og den hvite identitetspolitikken representerer hver for seg en illiberal trussel. Nettopp derfor har Putins trollfabrikker arbeidet hardt for å skru opp temperaturen gjennom å spille disse strømningene mot hverandre. Men Putins brutale atferd er i ferd med å endre dynamikken i både USA og Europa.

En av dem som aldri la skjul på sin forakt for Vladimir Putin, var John McCain. I sin berømte beskrivelse av Putin brukte han kun tre bokstaver: K G B. Samtidig var McCain en varm forsvarer av Vesten som konsept, og av de liberale institusjonene som Vesten bygger på.

Som McCain påpekte, er ikke den vestlige sivilisasjon basert på stammekultur eller etnonasjonalisme. Vesten dreier seg ikke om geografi, men et idéfellesskap. I prinsippet har Vesten vært åpent for ethvert menneske og nasjon som har vært villig til å følge dets etos.

Ronald Reagan hadde rett, da han i 40-års markeringen for Normandie trakk frem verdifellesskapet som binder Vesten sammen. Reagan traff også blink da han karakteriserte Sovjetunionen som det onde imperium. Den kalde krigen var ikke en kamp mellom to likeverdige parter.

I moralsk forstand er det en galaktisk forskjell på demokratiet og det autoritære. Og selv om Reagan høstet kritikk fra venstresiden i Vesten, hadde østeuropeerne ingen problemer med å skjønne hva han mente. Det var av den grunn at Lech Walesa mente at Øst-Europa skyldte Reagan og USA sin frihet. Den symbolske kraften som Vesten utgjorde, kan knapt overvurderes.

I Vesten feirer vi frigjøringsåret 1945. I Øst-Europa er det 1989.

Problemet er at vestlige verdier og liberale institusjoner må kultiveres over tid. Det fordrer at nye generasjoner er villige til å rekapitulere det moralske forsvaret av Vesten og dets kjerneverdier. Dessverre har kulturell selvpisking gjort det vanskeligere for vestlige nasjoner å møte autoritære regimer med den nødvendige selvtillit og moralske klarhet som situasjonen krever.

Men det kan hende at dette er i ferd med å endre seg.

Flere europeiske land, især Tyskland, har nå besluttet å investere betydelig mer penger i forsvarspolitikk. Dette er et våpenkappløp Russland trolig vil tape. Samtidig har Europas ytre høyre-partier vendt Putin ryggen. Disse reaksjonene tyder på at Putin grovt undervurderte den vestlige reaksjonen.

En grunn til at Putin bommet, er hans forståelse av geopolitikk som utelukkende basert på interesser – og hvilke interesser skulle Vesten ha i Ukraina? Det er riktig at vestlige stater er fundert i interesser, slik nasjonale interesser spiller en rolle for enhver stat. Men Vesten er forent i verdier – vestlige, liberale verdier.

Det er dette idéfellesskapet som nå materialiserer seg i den vestlige offentlighet og som medfører en unison fordømmelse av den russiske aggresjonen.

Ikke snevre nasjonale interesser.

Det ukrainske folk har i en måned ofret blod, svette og tårer for å forsvare sitt demokrati. Samtidig har Ukraina på en konkret måte minnet oss på hvorfor Vesten er verdt å forsvare. Ukraina har samlet Vesten mot Putin.

Nå vil ikke den ukrainske motstandskampen avskaffe polariseringen i Vesten, men det er lov å håpe at det vil dempe den. Og at Vesten igjen kan samle seg til et kraftfullt forsvar for det liberale demokratiet og dets utbredelse i det 21. århundre.

Innlegget er på trykk i Bergens Tidende 23.3.2022.