Internasjonalt

Den ukjente helten bak fredsprosessen

Det er president Juan Manuel Santos som mottar Nobels fredspris. Men fredsprosessen i Colombia hadde ikke vært mulig uten Antanas Mockus, skriver Eirik Løkke i Minerva.

Eirik Løkke

Publisert: 12. desember 2016

I et heller begredelig politisk år er fredsavtalen i Colombia mellom regjeringen og FARC-geriljaen kanskje den mest positive hendelsen. Personlig har jeg helt siden 2005 hatt en spesiell interesse for utviklingen i landet. Jeg hadde nemlig det privilegium å være en del av priskomiteen for Studentenes fredspris i 2005, som utdeles annet hvert år i regi av International Student Festival In Trondheim(ISFIT), som for elleve år siden gav prisen til den colombianske studentorganisasjonen ACEU. For meg var det den gang et sentralt poeng at ACEU ikke støttet FARC, selv om de hadde veldig radikale standpunkter. Men etterhvert har det blitt mer og mer åpenbart at de facto fred er nødt til å inkludere FARC. En total militær seier (slik tilfelle var mot de tamilske tigrene) var uoverkommelig, og man kom derfor vanskelig utenom en fremforhandlet avtale.

Imidlertid har den anerkjennelsen sittet langt inne hos den politiske eliten, især på høyresiden. Og ikke uten grunn. FARCs modus operandi har vært særs brutal, og har inkludert systematiske bortføringer og drap. Denne type terror har ført til sterke negative følelser overfor FARC i store deler av befolkningen. Nettopp derfor er det grunn til å anerkjenne motet president Juan Manuel Santos viste gjennom å innlede reelle fredsforhandlinger med FARC – en avgjørelse som utvilsomt satte hele hans politiske karriere på spill, og som førte til et brudd med tidligere president Alvaro Uribe, som i sin tid utnevnte den nåværende presidenten til forsvarsminister. Santos’ besluttsomhet har bidratt til at Colombia nå har tatt det største steget mot varig fred siden den væpnede konflikten med FARC begynte. I så måte mener jeg at fredsprisen er velfortjent. Antagelig vil den også spille en konstruktiv rolle gjennom å gi fredsprosessen internasjonal støtte. Flere har reagert på at FARC ikke er inkludert i prisen. Det er et argument jeg skjønner.

På den annen side ville det å inkludere FARC gjort at Nobelkomiteen aksepterte FARCs brutale synderegister. Ved å gjøre Santos til eneste mottager tror jeg komiteen på en bedre måte styrker prisens legitimitet. Jeg tror mange colombianske velgere vil hatt store problemer med å akseptere at FARC fikk fredsprisen. Dersom Santos skulle delt prisen med noen, som ikke var FARC, hadde den tidligere ordføreren i Bogota og presidentkandidat i 2010, Antanas Mockusvært et godt alternativ. Eller for å si det på en annen måte: Fredsprosessen i Colombia ville neppe vært mulig uten innsatsen til Mockus. Gjennom en årrekke arbeidet han for å endre colombianeres holdning til vold. Spesielt som ordfører i Bogota ledet Mockus en sosial revolusjon gjennom å fronte verdier som respekten for liv, sosial inkludering og åpenhet. I den prisbelønte dokumentaren Cities on Speed: Bogota Change – har den danske regissøren Andreas Dalsgaard vist hvordan antallet mord i Colombias hovedstad under ledelse av blant annet Mockus sank fra 4352 tilfeller i 1993 (81 drap per 100 000) til 1401 drap i 2007 (19 drap per 100 000). Det er en nedgang på 75 prosent. En av de viktigste forutsetningene for et velfungerende demokrati er gode tapere. Da Mockus tapte presidentvalget i 2010 mot Santos, var det flere av hans tilhengere som mente han burde utfordre avgjørelsen i retten grunnet valgjuks. Påstandene var neppe helt ubegrunnet.

Men Mockus valgte ikke å gjøre det, fordi han mente en slik prosess vil ødelegge tilliten til de demokratiske institusjonene, særlig blant unge, noe han ikke ville bidra til. Man kan knapt overvurdere betydningen av en slik avgjørelse, og Mockus står som et lysende eksempel på lederskap i en region som altfor ofte har vært preget av det motsatte. Da Manuel Santos innledet forhandlinger med FARC, skapte dette stor motstand hos tidligere president Alvaro Uribe, og hans konservative støttespillere. Uribe valgte derfor å bryte med Santos, og startet et nytt parti (Centro Democrático), som ved presidentvalget i 2014 fikk den tidligere finansministeren Óscar Iván Zuluaga som kandidat. Mockus svarte med å mobilisere for Santos, ettersom en Zuluaga-seier effektivt ville ha avsluttet fredsprosessen.

Det er naturligvis vanskelig å vurdere hvilken betydning støtten fikk, men Santos vant valget med omtrent en million stemmer – og ikke overraskende trakk han frem Mockus i seierstalen. Som følge av valgseieren kunne Santos arbeide videre med fredsforhandlinger, og senere oppnå en fredsavtale. Til manges store skuffelse ble fredsavtalen avvist ved folkeavstemningen 2.oktober, hvoretter regjeringen og FARC måtte gjenoppta forhandlingene for å komme frem til et nytt utkast. En ny avtale ble signert 23. november, men til forskjell fra den forrige blir den nåværende avtalen ikke lagt ut til folkeavstemning, men kun behandlet i parlamentet. Det er åpenbart noen prinsipielle problemer ved å ratifisere en avtale som først ble avvist av velgerne. Ikke fordi det i seg selv er problematisk at det kun er parlamentet som behandler saken, men fordi når man først har spurt folket om råd, så er det tvilsomt å endre praksis når man er misfornøyd. Men vurderingen er vel at dersom fredsavtalen blir vedtatt, og etterlevd, vil den skape nok legitimitet. Med andre ord vil resultatet (fred) være viktigere enn prosessuelle (folkeavstemning) hensyn. Forhåpentligvis vil ønske om fred være sterkere enn hatet til FARC.

For man skaper som kjent ikke fred med sine venner, men med sine fiender.

Innlegget var publisert i nettavisen Minerva 10. desember 2016.