Omtrent når julelysene tennes i november, tilspisses som vanlig forhandlingene om statsbudsjettet. Først skal de små partiene, særlig Venstre, rase over regjeringens fremlagte forslag. Så skal det holdes krisemøter i statsministerboligen, før budsjettet til slutt skal hales i land med et nødskrik rett oppunder stortingsbehandling. Men i år (og i skrivende stund) er det en reell fare for at det faktisk sprekker.
Selv om ingen av partiene tjener på slikt «borgerlig kaos», er det nok til en viss grad uunngåelig. Det er heller ikke sikkert uenigheten er større enn den var under forrige regjering. Den blir bare mer synlig når den foregår i åpent, parlamentarisk lende og ikke bak regjeringskonferansenes lukkede dører.
Regjeringen bandt seg til masten
Men regjeringen har definitivt ikke gjort alt den kunne for å unngå å havne her igjen. Det er vanskelig å forstå hvorfor Høyre gikk med på kravet fra Frp – for sånn må det ha vært – om å legge frem en bitte liten del av budsjettet, den såkalte «bilpakken», før forhandlingene var i gang.
Det kunne ikke oppfattes som noe annet enn et ultimatum. Ved å binde seg til masten på denne måten, økte regjeringen drastisk kostnaden ved å fravike akkurat dette punktet. Det vanskeliggjorde arbeidet med å finne kreative løsninger alle kunne gå med på, og gjorde at ett enkelt tema fikk overskygge alt annet i forhandlingene.
Selv om Venstre ikke stilte et klart ultimatum i retur, økte den politiske kostnaden deres for å akseptere bilpakken like mye som kostnaden for Frp ved å gå bort fra den. Regjeringen kunne knapt ha funnet noen verre måte å starte forhandlingene på.
Venstre vil være tro mot dette regjeringsprosjektet tross alle andre uenigheter under én forutsetning: Venstre må ha noe som gjør at de med troverdighet kan si at klimautslippene reduseres. Har regjeringen vært så opptatt av å pleie tvilerne i KrF at den har ignorert muligheten for at Venstre kaster kortene?
Alternativene er dårlige for Venstre
Venstre har nå likevel alt å vinne på å heve seg over provokasjonen og finne en løsning som alle kan leve med. Alternativene er nemlig dårlige. Venstre kan vinne en moralsk seier i miljøvelgernes øyne ved å bryte med regjeringen. Men da mister partiet også all innflytelse, uten særlig håp om å bli viktigere etter neste valg.
KrF har på sin side en troverdig mulighet til å skifte side. Kanskje er det derfor de virker relativt avslappet i forhandlingene. De har fått sine seire, og virker ikke så opptatt av om budsjettet vedtas med eller uten Venstre. Dette bør også Venstre notere seg: Det er ikke sikkert at de som er mest opptatt av sunne familieverdier nødvendigvis er så trofaste selv.
Men både KrF og regjeringspartiene kan fort få merke at det er mye sannhet i Venstres interne mantra: Hvis man ikke henger sammen, blir man hengt hver for seg.
Innlegget var publisert i Aftenposten onsdag 7. desember 2016.