I VG 8. februar går finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) til frontalangrep på dem som vil fjerne formuesskatten.

Han mener at tanken om å fjerne formuesskatten er «unorsk», og han fremstiller gratis skole, gratis helsetjenester og billige barnehager som noe fantastisk og unikt. 

En fjerning av formuesskatten vil, ifølge Vedum, være «gift i den norske modellen» og ramme vanlige folk.

Senterpartiet har endret mening

For 10 år siden var Senterpartiet tilhenger av denne unorske giften. 

Den gangen mente Senterpartiet det samme som mange andre mener i dag: Partiet ville, ifølge partiprogrammet, «fjerne formuesskatt på arbeidende kapital». 

Å fjerne hele formuesskatten var ikke aktuelt for Senterpartiet den gangen – men det er det heller ikke for særlig mange i dag. De fire borgerlige partiene har bare lovet å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital.

Hva som har fått Vedum til å endre mening vet jeg ikke, men jeg har en mistanke: Formuesskatten på næringskapital innbringer nå så mye penger til staten at det er blitt vanskelig for politikerne å fjerne den.

Om det er mye eller lite kan forresten diskuteres. Det avhenger av øynene som ser.

Hva er det som skjer i Norge?

Statens inntekter er beregnet til å bli i underkant av 2400 milliarder kroner i 2024. Om lag 20 milliarder kroner, altså 0,8 prosent, kommer fra formuesskatten på arbeidende kapital.

At en reduksjon i inntektene på under én prosent nærmest vil ødelegge den norske modellen, er antagelig en overraskelse for alle de familiene og bedriftene som har strammet mye mer inn i sin egen økonomi i det siste. For hvorfor greier ikke regjeringen og staten det alle andre må greie?

Argumentet om at formuesskatten innbringer for mye til at den kan fjernes, er interessant også av andre grunner.

Våre naboland greier seg både uten oljepenger og uten formuesskatt og med et skattenivå som er lavere enn i Norge. Danmark har lenge hatt verdens høyeste skattenivå, men nå har Norge gått forbi, enda vi finansierer mer enn 20 prosent av statsbudsjettet med oljepenger.

Hvordan er det mulig? 

Betaler de for skolen, for helsehjelp og for barnehageplassene selv – i tillegg til å betale skatt?

Nei, det gjør de ikke. 

Skolen er gratis (altså skattefinansiert) i alle land. Helse- og omsorgstjenestene er like gratis eller billige i Danmark og Sverige som i Norge, og også barnehageplassene er subsidiert. Det er kanskje «fantastisk» at det er slik, men det er slett ikke unikt, slik Vedum etterlater inntrykk av.

Så hva er det som skjer i Norge?

La meg nevne noe:

Vi har hatt så mye oljepenger til rådighet så lenge at det er blitt veldig vanskelig for politikerne å prioritere. De siste 20 årene har vært en gullalder for Norge, og de offentlige utgiftene har vokst enormt. Det kan ha ført til at Norge har større problemer med produktiviteten i offentlig sektor enn andre land har.

Politikere elsker å øke de offentlige utgiftene og har store problemer med å redusere skattene. 

Den nylig fremlagte uttalelsen fra Finanspolitikkutvalget poengterer dette: De offentlige utgiftene vokser, og det betyr at man må øke skattene stadig mer. Men det er ikke gitt, slik mange tror, at fordelingen blir bedre av at utgiftene øker enn av at skattene settes ned. Men dette reflekteres det sjelden over i norsk politikk.

Jo mer skattene økes, jo vanskeligere blir det å fjerne dem. Mange politikere glemmer å se det fra borgernes side – de ser det bare fra statens side. Ikke sjelden hører vi at politikere si at det er «for dyrt» å fjerne eller redusere en skatt. Men for skattebetalerne kan det være «for dyrt» å beholde den.

Avhengig av formueskatt

At det nå er blitt vanskelig å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital, skyldes altså politikken som har vært ført. Skatten er kraftig økt, og nå føler mange politikere at de er blitt avhengige av den.

Vedum kan ha rett i at en fjerning av formuesskatten på arbeidende kapital kan gå utover vanlige folk. Men også Vedum vet at det fins alternativer: Det kan gjennomføres skatteskifter som gir oss et bedre skattesystem. Offentlig sektor kan effektiviseres. Det kan føres en annen og bedre politikk for å forebygge og redusere forskjeller.

Uansett hva man måtte mene om formuesskatten: Norsk politikk har et problem. Den luksusen vi har hatt ved å kunne leve av enorme inntekter fra fossile naturressurser, har bragt oss inn i en ond sirkel.

Det er sant at norske politikere har vært flinke til å beskytte seg selv, og oss, mot de mest voldsomme eksesser. 

Etableringen av oljefondet og handlingsregelen var bra. 

Men når vi nå nærmer oss den situasjonen som i mange år har vært beskrevet i ulike regjeringers perspektivmeldinger – der utgiftene vil vokse mer enn inntektene – er det få tegn til at noen tør å gjøre de valgene som er nødvendige: 

Skattene kan ikke fortsette å vokse. Veksten i offentlige utgifter må ned.

Innlegget er publisert i Nettavisen 10.2.2024.