Velferdsstatens bærekraft: Den gode, den onde og den grusomme
Den politiske kulturen i Norge har altfor lenge vært preget av en konkurranse om å bevilge mest mulig til alt og alle. Det har manglet disiplin, fordi det tilsynelatende har kommet ubegrenset med «gratis» penger fra oljen. For hver dag som går, blir det mer nødvendig å gjøre noe. Da vil også den politiske kulturen endres og bli likere den de har i andre land, der det fortsatt er noen som husker at borgerne også er skattebetalere.
Publisert: 17. februar 2021
4. januar hadde jeg en kronikk her i Dagens Næringsliv der jeg skrev om perspektivmeldingen som snart skulle legges frem.
Nå er den kommet, og den viser det samme som de tidligere meldingene har vist: Vi vil få store underskudd på statsbudsjettet om noen år, hvis ingenting gjøres. Utsiktene fremover er nå litt dårligere enn de var i 2017.
Skal vi unngå store problemer med å finansiere offentlig velferd, må det settes inn tiltak. Også menyen av mulige tiltak er den samme som før: Vi kan arbeide mer, bli mer produktive i offentlig sektor, dempe veksten i offentlige utgifter, innføre flere og høyere egenandeler, behovsprøve mer og/eller øke skattene. Men det skal skarpere lut til nå enn vi trodde i 2017. Og jo lenger vi venter, jo mer omfattende må tiltakene være.
Som jeg viste i min forrige artikkel, er det lettere å peke på tiltak enn å gjennomføre dem. Ingen liker å gjennomføre tiltak som er upopulære, og som kan smerte. Fortsatt fester derfor regjeringen mest lit til at flere skal komme i jobb, at vi skal arbeide mer, og at vi skal få mer igjen for pengene i offentlig sektor. Venstresiden foreskriver økte skatter.
Men ingen av delene er noen kvikkfiks.
Selv om det har stabilisert seg litt i det siste, har det vært en langvarig trend at vi har arbeidet mindre. Vi velger å ta ut deler av velstandsøkningen vår i mer fritid fremfor økt forbruk. Regjeringen kan vise til en lang liste med tiltak for få flere ut i arbeid. Pensjonsreformen hjalp, og det hjelper at flere fullfører videregående. Problemet er at de tiltakene som virkelig kan monne, som å stramme inn på sykelønnsordningen og andre helserelaterte ytelser, anses som politisk umulige.
SV foreskriver en helt annen løsning. De vil at vi raskt skal arbeide mindre ved å innføre 6-timersdagen. Samtidig vil de redde velferdsstaten med økte skatter. Men vi har allerede verdens største offentlige sektor. Hvis den blir enda større, vil den fortrenge privat sektor, som vi ikke kan greie oss uten. Skatteøkningene må dessuten være enorme, dersom de skal dekke en fortsatt høy kvalitetsvekst i offentlig velferd og de reduserte inntektene som følger av en 6-timersdag.
En mulig løsning som ikke står på menyen, er å krympe velferdsstaten. Ingen partier ønsker det. Den som ønsker en slik løsning, må starte sitt eget parti.
Så hva vil skje? Vil norske politikere greie å gjennomføre nødvendige tiltak i tide, eller blir oppvasken overlatt til kommende generasjoner?
Kjersti Haugland i DNB, som kommenterte perspektivmeldingen på regjeringens seminar på fredag, pekte på tre muligheter som hun kalte the good, the bad and the ugly:
Good-alternativet innebærer at politikerne inngår brede forlik om upopulære, men nødvendige reformer og dermed styrer unna de store underskuddene. Det vil kunne sikre oss en velferdsstat som på noen områder er litt mindre sjenerøs, men som er bærekraftig i fremtiden.
Bad-alternativet innebærer at politikerne fortsetter å skyve noen av de mest nødvendige reformene foran seg mens de håper på at et mirakel skal skje, eller at vi finner «den nye oljen». Resultatet kan bli svært kraftige innstramninger om noen år.
Ugly-alternativet ligner på de mest pessimistiske spådommene jeg skrev om sist, og som DNs kommentator Bård Bjerkholt har kommet med: Handlingsregelen overlever ikke, og vi hakker hull i Oljefondet. Da er det bare et spørsmål om tid før vi ikke lenger har noe valg: Velferdsstaten må krympes, fordi vi mister inntektene fra fondet, som nå utgjør hele 15 prosent av statsbudsjettet.
Haugland selv trodde det var mest sannsynlig med en blanding av det onde og det grusomme alternativet.
Det er fortsatt mulig at hun og Bjerkholt får rett. Men jeg ser et lite lyspunkt.
Tidligere har perspektivmeldingene ført til liten debatt. Nå kan den gi oss en grundigere debatt og påvirke partienes behandling av programmene for neste periode. Ungdomspolitikerne vil antagelig engasjere seg ekstra mye, fordi det er deres fremtid det gjelder.*
Den politiske kulturen i Norge har altfor lenge vært preget av en konkurranse om å bevilge mest mulig til alt og alle. Det har manglet disiplin, fordi det tilsynelatende har kommet ubegrenset med «gratis» penger fra oljen. For hver dag som går, blir det mer nødvendig å gjøre noe. Da vil også den politiske kulturen endres og bli likere den de har i andre land, der det fortsatt er noen som husker at borgerne også er skattebetalere.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 15.2.2021.
*Dette avsnittet er omformulert, grunnet en misvisende formulering i originalversjonen.
Relatert
Har vi en høyreside i Norge?
Vi trenger en åpen debatt om EU og norsk jordbruk
Ikke et skatteforlik uten Frp og Høyre
En kur for EUs globale handlingslammelse
Europa mellom marknad og mangfald
