Statsbudsjettet: Har vi råd til fremtiden?

En synliggjøring av produktivitetsveksten i offentlig sektor er fornuftig av flere grunner. Det vil kunne hjelpe til med å prioritere og tydeliggjøre overfor velgerne hvilke valg fellesskapet egentlig har. I tillegg vil det synliggjøre det gode arbeidet som gjøres i offentlig sektor, som ofte helt urettmessig blir beskyldt for å være ineffektiv og unødig byråkratisk, skriver Kristin Clemet i DN.

Kristin Clemet

Publisert: 6. oktober 2014

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Norge er blitt et av verdens rikeste land, dels fordi vi har hatt flaks, dels fordi vi er dyktige. Det siste tiåret har vært et supertiår, fordi vi har kunnet selge dyrt og kjøpe billig.

Stoltenberg II-regjeringens perspektivmelding viser at denne glansperioden nå går mot en slutt.

Fra å ha store overskudd på statsbudsjettet vil vi, midt på 2020-tallet, begynne å få underskudd, og deretter vil finansieringsutfordringene stige i tiårene som kommer, blant annet på grunn av den såkalte eldrebølgen. Dersom vi ikke gjør noe for å møte utfordringene i tide, vil underskuddet vokse så mye at det kan bli uhåndterlig.

SSBs beregninger viser at det vil bli svært vanskelig å betale for fremtidens velferdsstat bare ved å øke skattene. Det er heller ikke sannsynlig at vi vil arbeide mer enn vi gjør i dag, det er snarere sannsynlig at vi vil arbeide mindre. Og det er få tegn til at politikerne vil ønske å kutte i velferdsordningene på en måte som monner.

Det viktigste vi kan gjøre, er derfor å bli mer produktive. Det er produktivitetsveksten – altså evnen til å få stadig mer ut av ressursene – som har gjort oss så velstående som vi er i dag. Siden 1930 er arbeidstiden redusert med 40 prosent, mens bnp per innbygger er seksdoblet. Grunnen er at vi er blitt mer produktive.

Produktivitetsveksten har lenge vært høy i Norge, men de senere år er den redusert. Og dette har betydning: Dersom produktivitetsveksten fremover blir som den har vært de siste åtte år, vil bnp per innbygger øke med 40 prosent frem til 2060. Klarer vi å øke produktivitetsveksten til samme nivå som den var i perioden 1990-2005, vil bnp per innbygger øke med 240 prosent.

Det skjer en årlig produktivitetsvekst både i offentlig og privat sektor. Men for å avlaste offentlige budsjetter er det viktigst å øke produktiviteten i offentlig sektor. Det kan frigjøre midler i milliardklassen. Og frigjorte midler kan brukes til satsinger som det ellers ikke er nok penger til, enten det er skole, samferdsel eller lavere skatt – eller til å styrke vekstkraften i privat sektor.

Det er vanskelig å måle produktiviteten i offentlig sektor. Vanligvis legger Ssb til grunn en antatt produktivitetsvekst på 0,5 prosent. Ssb regner altså med at offentlig forvaltning hvert år kan produsere like mye utdannelse, helse, polititjenester og omsorg for en ressursinnsats som er 0,5 prosent mindre enn året før, fordi man arbeider på en mer effektiv måte.

Slike forutsetninger er vanlig i de fleste land. Men det som også er vanlig, er at man har en plan for hvordan en slik produktivitetsgevinst skal brukes. Skal den inndras og spares, skal den brukes til nye tiltak på samme område, eller skal den overføres til et annet område?

For å bruke Skatteetaten som et eksempel: Hvor er det blitt av den produktivitetsgevinsten som er oppnådd etter at vi ble kvitt den håndskrevne selvangivelsen og skatteoppgjøret ble digitalisert? Er det fortsatt like mange ansatte i etaten? Og er budsjettene fortsatt like store, eller har andre deler av offentlig sektor fått deler av gevinsten, fordi de trengte den mer?

Statsbudsjettet i Norge er nå på omtrent 1100 milliarder kroner, og det vokser hvert år. En årlig produktivitetsgevinst på 0,5 prosent vil antagelig kunne gi en innsparing i løpet av ti år på cirka 15 milliarder kroner, som kan brukes til å redusere et fremtidig underskudd eller til å satse der behovet er størst. Forutsetningen er at Stortinget har en plan for hvordan produktivitetsgevinsten skal brukes og ikke bare tillater at offentlig sektor «eser» ut.

I våre naboland vedtas det slike planer, og de legger også til grunn en sterkere produktivitetsvekst enn vi gjør i Norge. I Danmark, for eksempel, fastsettes det årlig et produktivitetskrav på to prosent for store deler av forvaltningen. I Sverige ligger produktivitetskravet på mellom én og to prosent.

Produktiviteten i offentlig sektor kan styrkes på mange måter. Produktivitetskommisjonen vil sikkert fremme mange forslag. Et enkelt tiltak, som ikke krever nærmere utredning, er å starte med å legge en plan for hvordan den årlige produktivitetsgevinsten skal brukes.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 6.10.14.