Feilaktige påstander blir ikke riktige ved at de gjentas
Det vil være veldig bra dersom den antatte underdekningen i hovedsak blir inndekket ved at vi jobber mer, blant annet ved å stå lenger i jobb, som Jensen peker på. Det krever politiske tiltak, og påvisninger av behovet for noen politiske justeringer er da også nettopp formålet med perspektivmeldinger.
Publisert: 14. oktober 2018
Tidligere rådmann i Bergen, Bjarne Jensen, hadde et innlegg i BT 7. oktober der han imøtegår en artikkel vi hadde samme sted 7. september, om konsekvensene av at andelen eldre øker sterkt i årene fremover. Vår artikkel var et svar på et intervju i BT fra 30.8, der Jensen påstod at den økte forsørgelsesbyrden i fremtiden vil motvirkes av at det blir relativt færre barn og unge, samt av at antallet friske leveår øker mer enn levealderen, slik at vi også kan stå lenger i jobb. Våre vurderinger baserte seg på fremskrivninger til 2060 i regjeringens Perspektivmelding fra 2017. Fremskrivningene viste at statsbudsjettet etter hvert vil gå med underskudd og at underskuddene vil øke, selv om det ikke gjennomføres nye satsninger eller særlige standardforbedringer innen eksisterende velferdsordninger.
Det er ikke riktig at andelen barn og unge (0-19 år) i forhold de i yrkesaktiv alder (20-65 år) vil falle. Statistisk sentralbyrås befolkningsfremskrivning (hovedalternativet) viser at andelen vil holde seg ganske stabil, og svinge innen intervallet 38-40 prosent frem mot 2100. Antallet over 65 år, som andel av de i gruppen 20-65 år, ventes derimot stige fra 28,6 prosent i år til 50 prosent i 2060 og videre til 57 prosent i 2100.
Det er ganske optimistisk av Jensen å mene at antallet friske leveår vil øke mer enn levealderen. I Perspektivmeldingen drøftes spørsmålet om levealder og friske leveår i en egen analyse (Boks 11.5, side 2019). I Perspektivmeldingen antas det at friske leveår øker med 3/5 av økningen i levealderen. Det er omlag på linje hva som gjøres i fremskrivninger i Sverige, og høyere enn det som antas i fremskrivninger fra IMF, EU og Storbritannia. I sine fremskrivninger legger OECD til grunn at antall friske leveår øker like mye som levealderen. Ingen av landene eller institusjonene det vises til i Perspektivmeldingen antar at antallet friske år øker mer enn levealderen.
I svarinnlegget 7. oktober forholder ikke Jensen seg til at vi imøtegikk ham på disse punktene i vårt første innlegg. Han tillegger oss derimot et verdisyn vi ikke har, at menneskers verdi må vurderes ut fra hva de bidrar med til statskassen. Selvfølgelig mener vi ikke det. Vi er opptatt av at offentlige utgifter og inntekter må tilpasses hverandre, og at det er gode vekstmuligheter for næringslivet, for å sikre gode velferdsordringer også for våre barn og barnebarn. Det er ikke snakk om å lage skremselsbilder, men om å innse at vi i årene fremover får en sterkere automatisk utgiftsvekst på offentlige budsjetter. Dette er fullt håndterbart hvis en tidlig planlegger for det. Det vil være veldig bra dersom den antatte underdekningen i hovedsak blir inndekket ved at vi jobber mer, blant annet ved å stå lenger i jobb, som Jensen peker på. Det krever politiske tiltak, og påvisninger av behovet for noen politiske justeringer er da også nettopp formålet med perspektivmeldinger.
Artikkelen er publisert i Bergens Tidende 12.10.18.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
