Likhetsvrøvl på lederplass i Aftenposten
Det skal ikke stikkes under stol at også KrF har en tendens til å lene seg for mye på det offentlige fremfor å fremheve sivilsamfunnet, familien eller det privates ansvar. Men når partiet endelig gjør noe annet – slik som i debatten om foreldreperm – så er det snarere visjonært på vegne av friheten enn vrøvlete, skriver Lars Kolbeinstveit i Minerva.
Publisert: 24. oktober 2020
KrF representerer en motstemme i norsk politikk. Et eksempel er Ida Lindtveit Røses syn på fedrekvote og foreldrepermisjon. Røses syn er enkelt og liberalt. Hun anser det å få barn som et familieanliggende. Derfor er det rimelig at foreldrene selv bestemmer fordelingen av permisjonen. Hun mener reguleringen av permisjonen med en egen kvote til far og mor er mindre fleksibel og lite familievennlig. Det har hun, sett fra et familieståsted, selvsagt helt rett i.
Staten er ikke en snill Gud
Aftenposten klarer derimot ikke helt å anerkjenne at noen kan ha et annet syn på dette enn flertallet har. Vi foreldre er nemlig heldige og bør visstnok bare være glade for at vi får permisjon av staten. De som protester mot den innblandingen som kvoter representerer, burde visstnok se til andre land der permisjonsordningen er dårligere – der staten ikke er så snill. Men staten er ingen snill Gud som gir oss foreldrepermisjon. Det er i kirken vi skal takke Gud. Det vet kristendemokrater.
Staten, det er oss. Det er vi som har betalt skatt, og vi har blitt enige om at permisjon med foreldrepenger er en ordning vi ønsker å ha. Aftenposten har rett i at stortingsflertallet har vedtatt en foreldrepermisjonsordning som er veldig raus og relativt fleksibel. Flere hensyn er ivaretatt – både familiens frihet, ønsket om at barnet skal ha kontakt med begge foreldre, og hensynet til likestilling på arbeidsmarkedet er ivaretatt. Vi kan dessuten ta ut permen gradert.
Strukturfokus
Det tilhengere av dagens ordning derimot synes å miste av synet, er at alt som virker – for eksempel i likestillingens navn – ikke nødvendigvis er rett politikk sett med ideologiske eller verdimessige øyne. Det Røse forfekter, er et mer genuint familievennlig ståsted. Hun er opptatt av at foreldrene selv – sammen – skal bestemme. Røse setter grenser for politikk. Det betyr ikke at hun ikke forstår at det finnes gode grunner til å anta at foreldre da velger mer tradisjonelt. Poenget er at hun verdsetter familiens frihet høyere. Det er et helt legitimt standpunkt. Dessuten lever vi i historiens mest likestilte og kanskje mest opplyste samfunn. Det er rimelig absurd at vi har så lav tillit til foreldre, eller ikke tåler at familier velger ulikt. For med Røses modell er det fullt mulig for fedre å ta ut mye permisjon. Men som i mye annen norsk likestillingspolitikk tilkjennegis ikke individet eller familien noe særlig ansvar. Strukturer holder oss visstnok nede, og vi må hjelpes frem med kvoter og tiltak, både av røde og blå regjeringer.
Autoritære småbarnsforeldre
Debatter om alt fra foreldrepermisjon, fedrekvoter, amming og tidlig start i barnehage har en tendens til å få frem noe illiberalt i oss foreldre. Vi er forståelig nok ofte ganske usikre på de valgene vi tar. Hvem har ikke kjent på den gnagende samvittigheten når vi forlater barnet i barnehagen en tidlig morgen? Kanskje ikke så rart at vi blir provosert av det familievennlige KrF som vektlegger familiens frihet og ansvar. Da er det bedre med obligatoriske kvoter og sosialdemokratisk likhet. Slik kan vi mildne vår usikkerhet og dårlige samvittighet, siden alle andre jo gjør det samme.
Endelig et borgerlig syn på familien
Men erfaring viser at familier velger tradisjonelt dersom de får frihet, vil mange progressive og såkalt liberale innvende. Det er mye riktig i det, men det legitimerer ikke nødvendigvis politisk styring og at andre skal ta valg for ulike familier med ulike verdier, behov og interesser. Borgerlige partier har en tendens til å adoptere sosialdemokratisk vektlegging av likhet og effektivitet. Siden likhet er så viktig, forsvares velferdsstatens omfattende tjenester. Alt fra stadig yngre barn i barnehage, lenger SFO og kanskje helst heldagsskole frontes av et stadig større spekter innenfor partifloraen. KrF representerer noe annet. Partiet gikk ikke i en snever retning da de valgte blå side. Det kan like gjerne sies at de gikk i en mer åpen og liberal retning. Det skal likevel ikke stikkes under stol at også KrF har en tendens til å lene seg for mye på det offentlige fremfor å fremheve sivilsamfunnet, familien eller det privates ansvar. Men når partiet endelig gjør noe annet – slik som i debatten om foreldreperm – så er det snarere visjonært på vegne av friheten enn vrøvlete.
Innlegget var publisert i Minerva 22. oktober 2020.
Relatert
Politikerne må vise at de tør og kan utfordre velferdssystemet
Kutt i sykelønn er overmodent
Den samfunnsøkonomiske nytten av gratis barnehage er negativ
Målrettet støtte
Høringssvar fra Hege Moen og Mathilde Fasting
VelferdsstatenInnvandring og integreringArbeid og sysselsetting