Tiltak for flere barnefødsler
Det er få tiltak som kan ha en betydningsfull effekt på fruktbarhetstallene – om noen. I hvert fall innenfor en kostnadseffektiv ramme.
Publisert: 11. mars 2024
I fredagskronikken 8. mars hadde Gøril Bjerkan, siviløkonom, samfunnsøkonom og jurist og rådgiver i LO, en svært interessant kommentar om at «arbeidslinjen fører til at kvinner velger bort barn».
I kommentaren trekker Bjerkan særlig frem økonomi – høye boligpriser – utdannelsesnivå og endrede forventninger til kvinner som årsaker til fallende fruktbarhetstall i Norge.
«Det fremstår rett og slett som individuelt rasjonelt å velge færre barn», skriver Bjerkan og forslår økonomiske incentiver, som direkte overføringer og skattefritak spesielt rettet mot kvinner, som tiltak for å snu fødselstallene.I et Civita-notat fra 2023 så jeg på årsakene til at fruktbarhetstallene faller og gjennomgikk ulike tiltak for å øke antall barnefødsler.
For det første: Lave fruktbarhetstall er ikke bare et norsk fenomen. I hele den vestlige verden har fruktbarhetstallene falt de siste årene.
De tidligere unntakene, som de nordiske og likestilte velferdsstatene, samt Frankrike og USA, har nå falt ned på nivåene til landene i Sør- og Øst-Europa.
«Tobarnsnorm»
I notatet finner jeg at nedgangen i fertilitet skyldes to fenomener: Noen flere kvinner får ikke barn, men den viktigste forklaringen er at færre kvinner får flere enn to barn.
At flere kvinner tar høyere utdannelse, slik at det er naturlig at flere utsetter beslutningen om å få barn til man er i en stabil arbeids- og boligsituasjon, blir ofte pekt på som en forklaring.
Men nyere studier finner at forskjellene mellom kvinner med ulikt utdannelsesnivå er blitt mindre.
Fruktbarhetspreferansene er høyere enn fødselstallene
Bjerkan peker, helt riktig, på at valget om å få barn eller ikke, tas av kvinnen.
Men det er fremdeles slik at kvinner, i gjennomsnitt, ønsker seg flere barn, enn menn. Dog har begge kjønn en høyere fruktbarhetspreferanse enn de faktiske fruktbarhetstallene.
Altså kan politikken forsøke å tette gapet.
I notatet gjennomgår jeg forskning som har sett på en rekke tiltak – økonomiske overføringer, barnehager, foreldrepermisjon, kontantstøtte og så videre – for å øke antall barnefødsler.
Kostbare tiltak – allerede
Et problem for Norge er at vi har innført mange av tiltakene allerede. Potensialet for økt fruktbarhet i Norge er med andre ord delvis tatt ut. Dette bidrar til at marginalkostnaden for tiltak som ytterligere kan øke barnefødslene, er høy.
Et eksempel er de siste årenes økning i barnetrygden, høyere subsidiering av barnehager og SFO, som (foreløpig) ikke har fått noe utslag i fødselstallene.
Forskningslitteraturen viser likevel at økonomiske overføringer og støtteordninger, som kan lette på byrden det er å få barn, kan ha en viss positiv effekt.
Bjerkan nevner at flere kvinner tar ut ulønnet permisjon etter innføring av tredelt foreldrepermisjon i 2018.
Dette bør ses nærmere på. En endring i foreldrepermisjonene kan gjøres provenynøytralt. Å gjøre det mer attraktiv å få barn som student bør man også se nærmere på. Men tiltakene kan bli enda mer treffsikre og kostnadseffektive.
Assistert befruktning og større bil
SSB og FHI trekker for eksempel frem at (mer) subsidier til assistert befruktning kan være et av de mest kostnadseffektive tiltakene for å øke fruktbarhetstallene. Et annet er offentlig støtte til bilkjøp når man får et visst antall barn. Forskning og statistikk peker på en sammenheng mellom innføring av sikkerhetstiltak for barn i bil, antall barneseter som får plass i «standardbilen», og en nedgang i fruktbarhet.
Konklusjonen er likevel at det er få (om noen) tiltak som kan ha en betydningsfull effekt på fruktbarhetstallene. I hvert fall innenfor en kostnadseffektiv ramme.
Det er vanskelig å kompensere for de mer langsiktige, kulturelle samfunnstrendene, hvor fruktbarhetspreferansene går mot færre, men helst to, barn.
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 9.3.2024.
Relatert
Politikerne må vise at de tør og kan utfordre velferdssystemet
Kutt i sykelønn er overmodent
Den samfunnsøkonomiske nytten av gratis barnehage er negativ
Målrettet støtte
Høringssvar fra Hege Moen og Mathilde Fasting
VelferdsstatenInnvandring og integreringArbeid og sysselsetting