Økt skatt er ikke redningen
De nye beregningene fra Statistisk sentralbyrå (SSB), som Brennpunkt hadde bestilt, legger til grunn at det er dagens velferdsordninger som skal finansieres i fremtiden. Det er en helt urealistisk forutsetning, skriver Mathilde Fasting og Villeman Vinje i Dagens Næringsliv: En kvalitativt god velferdsstat i fremtiden er mulig. Men det vil kreve større reformer på mange områder.
Publisert: 4. april 2014
Av Mathilde Fasting og Villeman Vinje, Civita.
Hovedinntrykket som fester seg etter tirsdagens Brennpunkt-dokumentar «Kampen om tiden» er at vi i fremtiden kan arbeide sekstimers arbeidsdag, betale rundt 50 prosent skatt og likevel ha råd til dagens velferdsordninger.
Dette gir et fundamentalt galt bilde av de betydelige utfordringene velferdsstaten står overfor i tiårene fremover.
De nye beregningene fra Statistisk sentralbyrå (SSB), som Brennpunkt hadde bestilt, legger til grunn at det er dagens velferdsordninger som skal finansieres i fremtiden. Det er en helt urealistisk forutsetning. SSB-analysen bygger på Perspektivmeldingen 2013, som beregnet kostnadene av finansiering av 2011-velferdsordninger om femti år. Alle partiene gikk ifjor til valg på økt kvalitet i offentlige tjenester, og vi er i 2014 allerede på et høyere nivå enn vi var i 2011. Og slik vil det fortsette: På samme måte som dagens offentlige tjenester er mye bedre enn de var på 1960-tallet, vil kvaliteten på offentlige tjenester være mye bedre i 2060 enn de er nå. Noe annet er ikke forenlig med et system med skattefinansierte offentlige tjenester. Synker kvaliteten på offentlige tjenester i forhold til hva private tjenesteytere kan tilby, vil middelklassen kjøpe slike tjenester privat, og deretter kreve å betale mindre skatt. Det vil bety slutten på velferdsstaten, slik vi kjenner den.
I Perspektivmeldingen 2013 var hovedbudskapet at dagens velferdsordninger i 2060 ville gi et årlig budsjettunderskudd på 6,1 prosent av bruttonasjonalprodukt i fastlandsøkonomien (BNP-FN). I de nye beregningene fra Erling Holmøy og Birger Strøm i SSB nedjusteres dette til 2,5 prosent av BNP-FN når pensjonsreformen innarbeides i beregningene, og økes til 11,2 prosent av BNP-FN om arbeidstiden per dag reduseres til seks timer.
Det er langt mer realistisk å legge til grunn at kvaliteten på offentlige helse- og omsorgstjenester frem mot 2060 fortsetter å stige som i de siste tiår, enn å anta at dagens nivå låses fast. Hvis vi samtidig holder alle andre offentlige tjenester på dagens nivå og unnlater å innføre sekstimersdagen, vil det årlige budsjettunderskuddet i 2060 stige til nesten 18 prosent av BNP-FN. Det tilsvarer et årlig budsjettunderskudd på over 400 milliarder 2014-kroner. Det er syv ganger høyere enn om det kun er dagens nivå på velferdsordningene som skal finansieres. For å sette dette i perspektiv: Underskuddene Hellas har strevd med de senere år, har vært på omtrent 12-14 prosent av BNP.
Skatteøkninger alene er ikke løsningen på velferdsstatens utfordringer, slik man kan få inntrykk av ved å se Brennpunkt. SSB-analysen viser at den gjennomsnittlige skattesatsen for husholdningene må økes med omtrent 10 prosentpoeng hvis budsjettunderskuddet på 2,5 prosent av BNP-FN i 2060 skal dekkes inn ved økt skatt på personlig inntekt. Legger man til grunn en kvalitetsvekst i offentlige helse- og omsorgstjenester på linje med den vi har hatt de siste tiår, innebærer det at skattesatsen for husholdningene må økes med rundt 70 prosentpoeng. I dag er gjennomsnittlig skattesats for husholdningene 37 prosent. En skatteprosent for husholdningene nær eller over 100 prosent, som disse beregningene indikerer, er selvsagt helt urealistisk.
En kvalitativt god velferdsstat i fremtiden er mulig. Men det vil kreve større reformer på mange områder. Velferdsordninger må stimulere til aktivitet, ikke passivitet. Det må lønne seg å arbeide og skape bedrifter. Større bruk av egenandeler for mottagere av offentlige tjenester og økt skatt når velferdsstaten knirker vil være en delløsning. Men det er begrensninger i hvor høyt skattesatsene kan settes før incentivene til passivitet og svart økonomi blir for store, og økte skattesatser fører til reduserte skatteinntekter.
Det er arbeid som er hovedgrunnlaget for vår velstand. Jo mindre vi velger å jobbe i fremtiden, jo større blir velferdsstatens utfordringer.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 4.4.14.
Relatert
Hva skal vi med sentralbanker?
Politikerne må vise at de tør og kan utfordre velferdssystemet
Kutt i sykelønn er overmodent
Sentralbankens stilling i EU
Etter synsmåten i dag har sentralbankene i industrialiserte land en selvstendig stilling overfor politiske myndigheter. Men slik har det ikke alltid vært, heller ikke i EU-statene. Holdninger har skiftet med tiden, behovene, erfaringene og konvensjonell visdom.
Den økonomiske politikken er i spill
