Hvordan definere fattigdom?
Det hevdes jevnlig at barnefattigdommen øker i Norge, og det er i og for seg ingen urimelig påstand. Problemet er at redskapene vi bruker for å måle fattigdom er lite hensiktsmessige, slik at vi har dårlig grunnlag for å mene så mye om hvilket omfang fattigdom generelt og barnefattigdom spesifikt har, skriver Lars Svendsen i Aftenposten.
Publisert: 19. desember 2013
Av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita.
Det hevdes jevnlig at barnefattigdommen øker i Norge, og det er i og for seg ingen urimelig påstand. Problemet er at redskapene vi bruker for å måle fattigdom er lite hensiktsmessige, slik at vi har dårlig grunnlag for å mene så mye om hvilket omfang fattigdom generelt og barnefattigdom spesifikt har.
I 2008 tok jeg i en kronikk i Aftenposten til orde for at vi behøver en ny fattigdomsdefinisjon, men det var lite begeistring å spore for forslaget i debatten som fulgte. Påstanden min var at begge de mest brukte fattigdomsdefinisjonene fanget inn en for stor gruppe mennesker, og at vi følgelig fikk urimelig høye fattigdomstall. Denne påstanden synes nå å få bredere aksept.
De rødgrønne beveget seg i sin regjeringstid fra å hevde at fattigdommen skulle avskaffes, til å innse at fattigdom var definert på en slik måte at den ikke ville kunne avskaffes, for til slutt å ta til orde for at vi behøver en ny fattigdomsdefinisjon. Det har vært en utvikling fra det rørende naive til en mer reflektert fattigdomsforståelse.
En fordel med dagens fattigdomsdefinisjoner, hvor fattigdom eller lavinntekt defineres som inntekt under en gitt prosentandel av medianinntekten, er at de gjør det forholdsvis enkelt å beregne antall fattige. Problemet er at det er alt annet enn innlysende hvor en grense skal trekkes. De mest vanlige grensene er henholdsvis 50 prosent (OECD-skala) og 60 prosent (EU-skala) av medianinntekten. Disse prosenttallene er mildt sagt vilkårlige, og man kan i utgangspunktet like gjerne tenke seg en grense på 40 eller 70 prosent.
Både OECD- og EU-skalaen synes å fange inn en for stor mengde i et høyinntektsland som Norge. For eksempel svarer to tredjedeler av dem som oppfyller OECD-kriteriet at de ikke opplever sin økonomi som problematisk.
Det vil heller ikke være slik at all reell barnefattigdom forsvinner selv om alle husholdninger blir hevet over en 50- eller 60-prosentsgrense, for det finnes foreldre som lar ungene gå for lut og kaldt vann selv om husholdningen som helhet kan synes å ha en tilfredsstillende ressurstilgang.
En fungerende fattigdomsdefinisjon må være noenlunde i samsvar med en intuitiv fattigdomsforståelse i flertallet av befolkningen. Denne har endret seg betydelig de siste tiårene i tråd med en generell velstandsøkning. Også husholdninger med vedvarende lavinntekt har hatt en betydelig forbedring av sine materielle levekår,men fattigdom vil delvis måtte defineres relativt, med majoritetsbefolkningens levestandard som målestokk.
En fattig person er en som ikke har det vedkommende behøver, og hva en person behøver, vil variere fra samfunn til samfunn. Det kreves selvsagt mer enn tilfredsstillelse av rent biologiske behov fordi mennesket også er et samfunnsvesen, og en følge av dette er at behovene blir endret i tråd med sosiale standarder som overskrider de biologiske. Hva som er behovene til en vanlig borger vil til dels vil være bestemt av sosial kontekst.
Vi kan for eksempel ta utgangspunkt i en ”forbrukspakke” av ulike varer og aktiviteter som man behøver for å leve som en fullverdig borger i et gitt samfunn. De som faller under det inntektsnivået som kreves for å finansiere en slik pakke, vil være å betrakte som fattige.
Det finnes selvsagt ingen helt objektiv målestokk for hvor mye en slik forbrukspakke skal inneholde, men Statens institutt for forbruksforskning har i mange år utarbeidet standardbudsjetter for ulike typer husholdninger, og disse gir oss i det minste et utgangspunkt for en videre diskusjon om forbrukspakkens innhold. Det er innlysende at pakken må inneholde tilstrekkelige ressurser til adekvat kosthold, bolig og klær. I tillegg bør den for eksempel inneholde tilgang til internett, da dette kan sies å være nødvendig for å fungere normalt i dagens samfunn.
En slik innfallsvinkel gir oss et begrunnet tall, noe som ikke er tilfelle med dagens definisjoner. En definisjon basert på en forbrukspakke vil antagelig ha en større legitimitet i majoritetsbefolkningen, da det er grunn til å tro at de fleste vil kunne si seg enige i at tilgang til visse definerte forbruksgoder utgjør et minimum som ingen borger bør falle under. Dette i motsetning til dagens definisjoner som både synes å være helt vilkårlige og dessuten favner altfor vidt.
Uansett synes det nå å vokse frem en forståelse av at vi behøver en ny fattigdomsdefinisjon for å kunne iverksette mer målrettede tiltak for å bekjempe fattigdom.
Innlegget er publisert hos Aftenposten 18.12.13. Se også:
Civita-notat nr.7 2008: Hva er fattigdom?
I dette notatet forklares og problematiseres begrepet fattigdom. Hvor hensiktsmessige er de mest brukte definisjonene? Hva er forskjellen på å være fattig i Norge og å være fattig i verden? Prosjektleder i Civita, Lars Fr. H. Svendsen, viser at en ny forståelse av fattigdom er nødvendig for å kunne møte problemet på en bedre måte.
Last ned notatet her: Civita-notat_07_2008
Relatert
Ivar Hippes villedende forestillinger om Mont Pelerin Society
Spørsmålet er om Høyre er bedre skikket
Ideas Trigger Change
Liberale bekymringer
Dokumenterer ikke at reguleringer mot «serieopplånere» vil virke
