Skolepolitikk

SV har forstått konkurransens positive mekanismer. Nesten.

Når partiet nå vil hente inspirasjon fra Montessori-skolen, bør de også innse at en og samme oppskrift på læring ikke passer for alle. Anne Siri Koksrud Bekkelund i nettavisen Minerva.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 23. juni 2017

I en artikkel i Klassekampen fredag 23. juni forteller førstekandidat for SV i Oslo, Kari Elisabeth Kaski, at partiet vil hente inspirasjon fra Montessori-skolene i sitt arbeid med innføring av heldagsskolen. Montessori er en alternativ skolepedagogikk, og det er i dag 72 private friskoler på landsbasis.

Det er flott at SV kan se til andre skoler enn den offentlige og la seg inspirere. Men deres omfavnelse av friskoler virker mer enn en smule ambivalent.

SV ser ut til å erkjenne at det nettopp er når flere får prøve seg frem, at noen lykkes i å finne gode, nye løsninger. «Jeg er glad vi har alternativer», uttaler Kaski. Men i neste avsnitt forteller Kaski at hun er urolig for at foreldre velger privatskoler fordi de ønsker noe annet enn det den offentlige skolen kan gi dem.

Spørsmålet er: Hvorfor i all verden skulle de ellers velge en friskole? Friskoler og privatskoler (selv om det er svært få av de siste) etableres nettopp fordi ikke alle elever er like, og fordi ikke alle finner seg til rette i den offentlige skolen.

Når foreldre velger et annet tilbud enn det offentlige, bør Kaski heller tenke at det er bra. At mange foreldre har valgt Montessori-skolen fordi de ønsket noe annet enn det offentlige tilbudet, har jo nettopp ført til at SV nå kan la seg inspirere av den.

SV har en flott, men helt urealistisk, tanke om at bare man finner frem til den rette måten å organisere skolen på, kommer alle til å finne seg til rette der. Å flytte flere avgjørelser fra sentralt hold til den enkelte skole, slik Kaski tar til orde for, kan kanskje være bra – men det hjelper selvsagt ikke den enkelteleven som lærer bedre på en helt annen måte enn det hans eller hennes rektorer og lærere legger opp til.

SV legger – både i sitt program og i artikkelen i Klassekampen – vekt på betydningen av enhetsskolen. Og det er ingen tvil om at en felles skole for alle barn har mange fordeler. Blant annet kan det bidra til godt samhold og forståelse mellom mennesker med ulik bakgrunn. Dette må allikevel veies opp mot skolens mål om å gi alle barn en best mulig skolegang. Og i praksis er det nok mange friskoler, særlig i Oslo, som bidrar vel så mye til fellesskap og samhold på tvers av bakgrunn, siden friskolene gjerne har et geografisk større rekrutteringsområde. Nærskolene preges naturlig og uunngåelig av at mennesker med lik bakgrunn gjerne bosetter seg i nærheten av hverandre.

SV har begynt å forstå poenget med institusjonell læring: Når flere aktører får prøve ut ulike tilnærminger, kan de beste tilnærmingene over tid vinne frem. Men partiet bør også ta inn over seg at det ikke finnes én rett måte å organisere skolen på. At Kaski og hennes partikollegaer vil lære fra noen vellykkede eksempler er vel og bra. Men de må også akseptere at nettopp fordi barn og deres familier er ulike, vil de fortsatt velge ulike løsninger dersom de får sjansen.

SV bør gi slipp på troen på at de skal finne oppskriften som skal passe alle, og heller dyrke og feire mangfoldet – samtidig som målet hele tiden må være en best mulig offentlig skole.

Innlegget var publisert i nettavisen Minerva fredag 23. juni 2017.