Stappfullt Civita-seminar med Mauricio Rojas, Kristin Clemet og Steinar Hansson

Publisert: 18. mars 2004

Nylig lot statsminister Göran Persson seg behandle på en privat klinikk i Stockholm. Dette ble det lagt merke til. Den fremste forsvarer av sosialdemokratiets kollektive løsninger valgte altså en privat klinikk for selg selv. Svaret var at han var jo statsminister og man kunne da vel ikke forvente at han skulle stå i kø i tre måneder for å få behandling på et offentlig sykehus (!)

Jeg kom til Sverige som flyktning fra Chile på 1970-tallet og møtte et samfunn hvor alt var ordnet for meg – staten hadde en fiks ferdig plan for mitt liv. Som ”mørkhudet” passet det staten at jeg ble industriarbeider, jeg fikk tilvist leilighet og følte i det hele tatt at staten allerede hadde tatt de viktigste valgene for mitt liv i Sverige. Jeg hadde overholdet ikke frihet til å velge selv. Nå gikk det ikke helt etter planen. Sverige fikk sin krise og industriarbeidere var det ikke lenger så stor etterspørsel så isteden endte jeg opp som økonomisk historiker på Universitetet i Lund”.

Slik begynte tidligere marxistisk geriljasoldat i Chile og nåværende riksdagsrepresentant for Folkpartiet og viseadministrerende direktør for tankesmien Timbro, sitt innlegg for et fullstappet Hambro`s restaurant i Oslo. Temaet var ”Velferd etter velferdsstaten” som også er tittelen på en av Rojas bøker.

Kan vi bevare og utvikle velferden uten en stor offentlig sektor? Rojas beskrev utviklingen i Sverige som har beveget seg langt fra Gunnar og Alva Myrdals idealer om det sosialistiske ”Folkhemmet”.

”På 1990-tallet gjennomgikk Sverige en valgfrihetsrevolusjon. I dag er det en minoritet som er grunnleggende motstandere av brukervalg og reformer som innebærer konkurranse og bruk av markedet. Det store spørsmålet i Sverige går på finansieringen av velferden. Det er bred enighet om at skattene ikke kan økes. Samtidig vil etterspørselen etter velferdstjenester øke. Hvordan finansierer vi dette i fremtiden? Skal det åpnes for at folk skal kunne få betale noe av egen lomme i tillegg til det som finansieres av det offentlige for at man skal få de tjenester man ønsker?”spurte Rojas.

Forfatter og tidligere redaktør i Dagsavisen, Steinar Hansson kommenterte Rojas innlegg. ”Vi vil nok måtte gjennomføre de samme reformer som i Sverige. Som vanlig følger vi Sverige”, sa Hansson og påpekte samtidig at velferdsstaten opprinnelig ikke var en sosialdemokratisk idè. ”Verken Bismarck eller Beveridge var utpreget sosialdemokratiske”, sa han. Hansson viste til at alle velferdsstater vi sammenligner oss med er i ferd med å gjennomføre velferdsreformer. Hansson påpekte også at alle i norsk politikk, med unntak av Anders Lange, har støttet opp om velferdsstaten som idè. ”Fremskrittspartiet er i ekstrem grad tilhengere av velferdsstaten”, sa han og viste blant annet til John Alvheim. Hansson sa seg enig i behovet for velferdsreformer som inkluderer større valgfrihet, men vi må ikke ”kaste barnet ut med badevannet”. ”Sosialdemokratiet har æren for at man har sørget for utjevning og støre grad av sosial likhet”, sa han men understreket også at debatten om større valgfrihet er en utfordring for venstresiden.

Statsråd Kristin Clemet var også invitert til å kommentere Rojas innlegg. Denne gang var det ikke først og fremst i egenskap av statsråd hun deltok men som liberal-konservativ nytenker.

”Venstresiden har alt for lenge hatt problemformuleringsprivilegiet”, sa statsråd Kristin Clemet i sin kommentar til Rojas. ”Inntektene fra Nordsjøen har bidratt til å utsette debatten om reformer i den norske velferdsstaten. Vi bør ikke utsette dette lenger, for det er som sagt grenser for hva som kan og bør skattefinansieres” sa Clemet og la til at tiden for de store sosialdemokratiske kollektive prosjektene er forbi. Som utdanningsminister har Clemet utfordret likhetsskolen og innført valgfrihet og friskoler. Hun understreket at innføring av større valgfrihet ikke betyr at staten abdiserer fra ansvaret.

”Norge er, i likhet med Sverige, ikke lenger et homogent samfunn. Det utfordrer velferdsstaten og dens forutsetninger om et folkefelleskap som tradisjonelt har bidratt til å legitimere stor grad av skattefinansiering av velferdsgoder. Det er en stor utfordring å håndtere dette mangfoldet, det ser vi ikke minst i skolen” sa hun og la til at debatten om det muslimske hodeplagget hijab i skolen bygger på en konstruert problemstilling. ”Det viser seg at for barna i skolen er ikke hijab noe problem. Det er voksne, ikke minst i FrP, som har gjort dette til et problem” sa hun.