Skolepolitikk

Nivåinndeling og kjønnsforskjeller i skolen

Forskningen på nivåinndeling er mer nyansert enn Utdanningsforbundet gir inntrykk av. Høyres forslag om «forsøk med nivåinndeling i ulike klasserom» kan tette viktige kunnskapshull.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 16. mai 2021

I Aftenposten 12. mai kommenterer Utdanningsforbundets leder, Steffen Handal, Høyres forslag om «forsøk der elever deles i ulike klasserom ut fra faglig nivå».

Handal uttaler blant annet at «det finnes ikke god og anerkjent forskning som underbygger dette» (altså at inndeling gir økt læring) og «jeg tror ikke det er sannsynlig å få et annet resultat med en ny pilot».

Jeg har ikke fullstendig oversikt over forskningen på nivåinndeling i skoler og klasserom, men i Stoltenberg-utvalget (NOU 2019:3) – som undersøkte kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp, og hvor jeg var medlem – var en av hypotesene at nivåinndeling kanskje kunne være fordelaktig for gutter.

Årsaken bak hypotesen var at gutter og jenter (i gjennomsnitt) reagerer ulikt på konkurranse. Forskning (Gneezy mfl. 2003) viser nemlig at gutter i større grad blir motivert av konkurranse og ytre motivasjon enn jenter.

Dette underbygges videre i annen forskning. En studie fra Berlin (Legewie og DiPrete, 2012) finner at gutter i større grad responderer på å være i et lærlingsorientert skolemiljø, mens annen forskning (Borgonovi mfl., 2018) konkluderer med at jenter ofte vil oppleve skoleengasjement uavhengig av skolekontekst. Sammensetningen av medelever er viktigere for gutter.

Noe av problemet med nivåinndeling – vurdert ut fra et kjønnsperspektiv – er dog at gutter jevnt over i skoleløpet har svakere skoleprestasjoner enn jenter, noe som vil bidra til at gutter blir overrepresentert i gruppen med lavt presterende elever.

En metaanalyse (Steenbergen-Hu. Makel & Olszewski-Kubilius, 2016) som oppsummerer forskning på nivåinndeling for elever fra førskole til videregående opplæring i USA, finner – som Handal er inne på – ingen effekt av nivåinndeling i ulike klasser, og finner heller ingen forskjell i denne effekten mellom høyt presterende og lavt presterende grupper.

Riktignok finner metastudien positive effekter av nivåinndeling innad i hver klasse og i enkeltfag på tvers av klasser innenfor hvert kull. De finner også gode effekter av særgrupper for de høyest presterende.

Dette kan tale for at skoler fortsatt bør få lov til å gruppere elever etter ferdighetsnivå i deler av undervisningen, slik det gjøres i mange norske klasserom allerede, men ikke som fast organiseringsform, jf. opplæringsloven § 8-1.

Årsaken til at nivådifferensiering antas å kunne være et positivt tiltak, er at det reduserer variasjoner i skoleklasser og derfor gir lærere bedre muligheter til å tilpasse undervisningen til elevenes forutsetninger og behov.

Altså bør evnegruppering – i teorien – forbedre elevenes prestasjoner og være like nyttig for høyt presterende som for svakt presterende elever.

Hvorfor forskningen ikke finner noen slike effekter i praksis er gjenstand for diskusjon og hypoteser innenfor skoleforskningen.

Et problem med nivåinndeling synes blant annet å være at klassene, eller gruppene med de svakeste prestasjonene, ofte blir «endestasjonen» for lavt presterende elever, istedenfor grupper der man på en bedre måte kan ivareta deres behov.

Forskning (Hattie, 2009) peker for eksempel på at undervisningen og samspillet i høyt og lavt presterende klasser er forskjellig. Blant annet finnet man at undervisningen i lavt presterende klasser er mer fragmentert, mindre engasjerende og gis av færre velutdannede lærere.

Annen forskning (Good og Brophy, 2008) finner at lærernes holdninger til nivåinndeling også kan være en faktor. Lærere som underviser i fag som matematikk og fremmedspråk, er mer positive til nivåinndeling enn lærere som underviser i fag som litteratur, historie og samfunnsfag.

Videre finner man at de fleste lærere misliker å undervise svake klasser, de bruker mindre tid til å forbedre seg og legger opp til mindre varierte, interessante og utfordrende aktiviteter. Det er også en tendens til at lærere med dårligst kompetanse og minst erfaring blir satt til å undervise de svakeste elevene.

Stoltenberg-utvalget konkluderer likevel med at «vi mangler fortsatt kunnskap om hvorvidt nivåinndeling på skoler har en positiv eller negativ effekt på elevene i skolesystemer som er sammenlignbare med det norske, og om hvilke betingelser som eventuelt skulle være oppfylt for at det skal kunne øke læringsutbytte for alle elever».

Forskningen på nivåinndeling er altså betydelig mer nyansert enn det Steffen Handal gir inntrykk av i sin uttalelse om Høyres forslag om å ha forsøk på nivåinndeling i norsk skole.

Det bør være fullt mulig å konstruere og lage forsøk, i en norsk kontekst og innenfor den offentlige skolen, hvor man korrigerer for etablert kunnskap om nivåinndelingens eventuelle negative effekter, som for eksempel hvilke lærere som blir satt til undervise svakt presenterende elever, mens man forsøker å fremme eventuelle positive effekter av nivåinndeling.

Det er derfor synd at Utdanningsforbundet er såpass bastant i sin motstand mot forsøk som kan undersøke ulike tiltak og metoder for å gjøre den norske skolen og utdanningssystemet enda bedre.

Innlegget var publisert i Minerva 14. mai 2021.