KrFs merkelige skolemangfold
I Vårt Land 18. mai spurte jeg KrFs skolepolitiske talsperson, Anders Tyvand, om hvilke andre formål som, etter hans mening, er tilstrekkelig «nye» eller «alternative» til at en privatskole kan bli godkjent. Tyvand svarer ikke på spørsmålet i sitt svarinnlegg, og det er kanskje ikke så rart. Det er nemlig problematisk for politikere å overskue hvilke «nye» og «alternative» ideer folk flest kan komme til å ha, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 26. mai 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
KrF ønsker, i likhet med Høyre, Frp og Venstre, å liberalisere privatskoleloven. Men KrF vil gjøre det på en annen måte enn Høyre, Frp og Venstre vil.
Mens de sistnevnte vil la det være opp til de som etablerer eller går på en privatskole å bestemme hva formålet med skolen skal være, ønsker KrF å bestemme det for dem.
I Vårt Land 18. mai spurte jeg derfor KrFs skolepolitiske talsperson, Anders Tyvand, om hvilke andre formål enn de som i dag er godkjent, som, etter hans mening, er tilstrekkelig «nye» eller «alternative» til at en privatskole kan bli godkjent for å motta offentlig støtte.
Tyvand svarer ikke på spørsmålet i sitt svarinnlegg (Vårt land 23. mai), og det er kanskje ikke så rart. Det er nemlig problematisk for politikere å overskue hvilke «nye» og «alternative» ideer folk flest kan komme til å ha.
Foreløpig har Tyvand annonsert at han vil akseptere «realfagsgymnas, samfunnsfaggymnas og ulike yrkesfagsgymnaser» – og at han generelt vil akseptere skoler som gjør at grunnskolebarn kan få en undervisning som er i samsvar med foreldrenes «religiøse, moralske og filosofiske overbevisning».
Alt dette bærer jo i retning av en ganske kraftig liberalisering av loven. Men det bærer også i retning av et svært krevende lovarbeid og en veldig byråkratisk forvaltning. For hvem kan egentlig greie å liste opp alle de formål som er akseptable når rammene skal være så vide?
Det eneste Tyvand er sikker på, er at han ikke vil at staten skal gi støtte til skoler som ikke har noe annet formål enn å drive en god skole. Det mener han nemlig blir «eliteskoler» for de med de «mest ressurssterke foreldrene», der de «beste elevene» får de «beste lærerne» og et «bedre skoletilbud enn andre».
Men hvor har han dette fra?
Privatskoleloven setter klare rammer både for egenandeler og inntaket av elever. Ingen kan sortere inntaket av elever i de private skolene. Ingen kan ta høyere egenandeler enn om lag 15 prosent av driftsutgiftene i den offentlige skolen. Derfor er det ingen sosio-økonomiske forskjeller av betydning mellom foreldrene i private og offentlige skoler.
Tyvand mener at jeg har «skuffende lave ambisjoner for den offentlige skolen», siden jeg bare vil stille krav til privatskolene om innhold og kvalitet. Men resonnementet er jo fullstendig snudd på hodet.
Enhver skole har ambisjoner om å være en «veldig god skole» i Norge. Noen greier det, andre greier det ikke, og noen greier det av og til. Men det er selvsagt målet for alle.
At ikke en privat skole skal kunne ha en tilsvarende ambisjon, er, med respekt å melde, veldig vanskelig å forstå.
Innlegget er på trykk i Vårt Land 26.5.14.