Ingen grunn til å snakke ned Osloskolen
«Dagsavisen og Klassekampen har de siste ukene hatt flere dramatiske oppslag om at det står dårlig til i Osloskolen. En nærmere gjennomgang av forskningen, som vi har oppsummert i et notat for Civita, viser at grunnlaget for denne konklusjonen er svært tynn», skriver Haakon Riekeles og Mats Kirkebirkeland.
Publisert: 16. september 2017
Dagsavisen og Klassekampen har de siste ukene hatt flere dramatiske oppslag om at det står dårlig til i Osloskolen. En nærmere gjennomgang av forskningen, som vi har oppsummert i et notat for Civita, viser at grunnlaget for denne konklusjonen er svært tynn.
Det foreligger mye statistikk og forskning som viser at Osloskolen gjør det bra. Både SSB og Senter for økonomisk forskning (SØF) har utført arbeider som viser at Oslo bidrar bedre enn de fleste andre kommuner og fylker til å løfte sine elever.
Det er særlig to arbeider som er trukket frem i debatten for å vise at Osloskolen angivelig svikter. Det ene er et kapittel forfattet av Marianne Nordli Hansen ved UiO i boken «Ulikhetenes Oslo», det andre er NIFU-rapport 2017:7 om skole-bidragsindikatorer i videregående skole.
Lars Kirkebøen i SSB peker i et innlegg 7.9. på hvorfor Nordli Hansens bruk av statistikken om fullføring av videregående er misvisende. Det er samme konklusjon som vi kommer frem til i vårt notat. Kort sagt er det slik at ettersom flere elever i Oslo med et svakere utgangspunkt fra grunnskolen velger studieforberedende enn ellers, skulle man forvente at gjennomføringsandelen skulle være lavere her enn ellers. Når den ikke er det, tyder det på at Osloskolen nettopp er over gjennomsnittet god til å få elevene gjennom skoleløpet.
Nordli Hansen sammenligner resultater i skolen etter hvilket utdanningsnivå foreldrene har, men kontrollerer ikke samtidig for andre relevante sosioøkonomiske faktorer, noe som er merkelig for en samfunnsforsker. Uten noen slik korreksjon er det umulig å si noe om bidraget til sosial utjevning i Osloskolen. SSB, som har korrigert for relevante sosioøkonomiske faktorer, finner at Osloskolen i grunnskolen som helhet, og særlig småskolen og mellomtrinnet, gir et klart større bidrag til elevers læring enn landsgjennomsnittet, både for gjennomsnittseleven og for elever med lavere sosioøkonomisk bakgrunn.
I Dagsavisen 11.9. reagerer forfatterne av NIFU-rapporten på vår omtale av deres forskning. På ett punkt har de rett. I vårt notat skrev vi at de tok utgangspunkt i standpunktkarakter, uten å justere for forskjellig karaktersetting mellom skoler. NIFU foretar en slik justering, og dette har vi selvsagt rettet etter å ha blitt gjort oppmerksom på feilen. Det er derimot riktig at Nordli Hansen baserer seg på standpunktkarakterer, uten noen form for justering, noe som er høyst problematisk når man skal sammenligne skoler og fylker.
NIFU-forskerne reagerer også på at vi skal ha omtalt rapporten deres som metodisk dårligere enn arbeidene til SSB og SØF. Det har ikke vært vår intensjon. Vi er fullstendig klar over at SSB, SØF og NIFU alle korrigerer for sosioøkonomiske faktorer for å estimere bidraget den enkelte skole gir til elevers læring, og har aldri påstått noe annet. Det er Nordli Hansens forskning vi mener er metodisk dårligere, noe vi kunne presisert tydeligere for å unngå misforståelser. Vår omtale av NIFU-rapporten handler i all hovedsak om at usikkerheten i funnene ikke har blitt tilstrekkelig kommunisert i media. Om det er NIFU-forskernes eller journalistenes feil, kan ikke vi vite.
NIFU-rapporten inkluderer en rekke funn som er signifikante kun på 20-prosentnivå, det vil si at man kan forvente at opptil hvert femte funn er spuriøst. I realiteten er den reelle usikkerheten innen samfunnsforskning gjerne større enn signifikansnivået tilsier, fordi man aldri kan være sikker på om de metodiske valgene man har fattet, er de rette. I samfunnsvitenskaper vil signifikans på 20-prosentnivå vanligvis regnes som svært usikkert. I rapporten presiseres det at disse funnene er usikre, men denne usikkerheten har helt forsvunnet i medieomtalen. I notatet vårt viser vi også at det særlig er de negative funnene om skoler i Oslo som er så usikre, mens det finnes mange positive funn som er signifikante på 1-prosent og 5-prosentnivå, og som dermed er betydelig sikrere.
For Oslo som helhet finner ikke NIFU-forskerne at Osloskolen avviker signifikant fra landssnittet. Et null-funn er også interessant i forskningen, men gir ikke grunnlag for de dramatiske oppslagene som har vært i Dagsavisen. For å sitere det SSB skriver om usikkerhet i sin rapport om skolebidrag: «Det er viktig å ha et bevisst forhold til usikkerheten når indikatorene tas i bruk for politikk- og skoleutviklingsformål, og oppgitte usikkerhetsintervall må tas i betraktning når indikatorene tolkes.» Usikkerhetsintervallet i det NIFU har funnet om Osloskolen, tilsier at man ikke med noen rimelig sikkerhet kan si om Osloskolen er dårligere, bedre eller lik landsgjennomsnittet.
En redelig tilnærming til forskning tilsier også at man vurderer nye funn i lys av eksisterende forskning. Det er da i høyeste grad relevant å vise til at SSB har konkludert med at Osloskolen gjør det klart bedre enn gjennomsnittet i grunnskolen, og at SØF har konkludert med at skolekvaliteten i videregående skole er høyest i Oslo og Akershus. Ser man skoleløpet og forskningen som helhet er det med andre ord fortsatt grunn til å tro at Osloskolen er blant de beste i landet.
Innlegget er publisert i Dagsavisen 14.9.17.
Relatert
Du kan mer enn du tror
Skolen må ta et større ansvar for å trene unge i debatt og kildekritikk
La ungdommen sove
Kalle Moene må følge sin egen regel
Er det en fare for at mange lærere vil slutte?
