Aabø: Flisespikkeri og formaliteter?

Stein Aabø (27.2.) mener at det jeg skrev om norsk og svensk skolepolitikk i Dagbladet 25.2., bare er «flisespikkeri». Jeg er uenig. Dersom man skal formidle forskning om utdanning eller undersøke virkningen av ulike skolepolitiske tiltak, må presisjonsnivået være høyt. Høyt presisjonsnivå er spesielt viktig for politikere som ønsker å føre en kunnskapsbasert politikk, skriver Kristin Clemet i Dagbladet.

Kristin Clemet

Publisert: 1. mars 2014

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Stein Aabø (27.2.) mener at det jeg skrev om norsk og svensk skolepolitikk i Dagbladet 25.2., bare er «flisespikkeri».

Jeg er uenig. Dersom man skal formidle forskning om utdanning eller undersøke virkningen av ulike skolepolitiske tiltak, må presisjonsnivået være høyt. Høyt presisjonsnivå er spesielt viktig for politikere som ønsker å føre en kunnskapsbasert politikk.

Aabø mener også at forskjellen på «arbeidsgiveransvar» og «forhandlingsansvar» bare er en formalitet. Også det er jeg uenig i. En arbeidsgiver er selvsagt noe mye mer enn en motpart i forhandlinger om lønn og arbeidsvilkår.

Før 2003 var lærerne den eneste yrkesgruppen i Norge som ikke forhandlet lønns- og arbeidsvilkår med sin egen arbeidsgiver. Norge var også, etter det Kunnskapsdepartementet den gangen hadde oversikt over, det eneste landet hvor lærerne hadde en slik ordning.

I Norden er kommunene arbeidsgiver og avtalepart i samtlige land – også Finland. Et unntak er gymnasene i Danmark, som ble overtatt av staten etter den store kommunereformen.

Innlegget er på trykk i Dagbladet 28.2.14.