Skolebokanmeldelse: Streif

Civita har invitert de borgerlige ungdomspartiene til å anmelde skolebøker på pensum i samfunnsfag i videregående skole.Her er KrFUs anmeldelse av boken Streif: En så bombastisk setning som «Kjønnsroller blir skapt i samfunn og kulturer og er dermed ikke medfødte» synes lite balansert etter Hjernevask-debatten i 2010.

Publisert: 14. mai 2013

Civita har invitert de borgerlige ungdomspartiene til å anmelde skolebøker på pensum i samfunnsfag i videregående skole. Aftenposten har tatt saken videre, og fått også de ikke-borgerlige ungdomspartiene til å komme med sine synspunkter. Aftenpostens oppslag kan leses her.

Her er Kristelig folkepartis ungdoms anmeldelse av boken Streif, skrevet av Erlend Kjærnsrød, tidligere nestleder i KrFU og Eilev Hegstad, nestleder i KrFU.

KrFUs anmeldelse

Streif er en lærebok for samfunnsfag VG1 i den videregående skolen. Det er i det store og hele en god lærebok, men til tider er den unøyaktig og unyansert. Førsteinntrykket er at boken omhandler ganske mange forskjellige og øyensynlig lite sammenhengende temaer, men dette kan ikke forfatterne lastes for.

Det er læreplanen for samfunnsfag VG1 som inneholder mange ulike temaer som skal dekkes over, og kritikk av dette må i så fall rettes mot utdanningsmyndighetene som har utformet læreplanen.

Det er med andre ord nødvendig og riktig at boken ikke går i dybden på noen temaer, men i stedet søker å gi en oversikt over de ulike områdene. For en bok som ikke skal gå dybden, er det derimot desto viktigere at presisjonsnivået er høyt, slik at elevene ikke lærer noe som er feil, og slik at boken ikke bærer preg av å være skrevet med noen form for ideologisk innfallsvinkel.

Som sagt, er Streif i det store og hele en god lærebok, som på en relativt lettfattelig og oversiktlig måte gir en innføring i de sentrale begrepene og de viktigste problemstillingene innenfor hvert fagfelt.

Noen kapitler er bedre enn andre, med hensyn til presisjon og refleksjon, slik som kapitlet som omhandler velferdsstaten og den nordiske velferdsmodellen.

Her er det flere opplagte fallgruver som er mulige å gå i, blant annet med tanke på hvordan man omtaler velferdsstaten og dens tilblivelse. Forfatterne klarer derimot i denne boken forbilledlig nok å omtale velferdsstaten og det norske systemet på en svært god og reflektert måte. Det poengteres at velferdsstaten i Norge er et resultat av bred tverrpolitisk enighet, og mange trekk ved den nordiske velferdsmodellen forklares godt. I tillegg er drøftingen av velferdsstatens fremtid nyansert og presis i å peke på veldig reelle utfordringer for den norske velferdsstaten i tiårene som kommer.

Ulike måter å løse disse utfordringene på diskuteres på en balansert og relevant måte som ikke gir elevene noen føringer for hva som er «de beste» løsningene. Kapittelet om velferd og velstand oppleves alt i alt som velskrevet, reflektert og lærerikt. Så får det heller være at «lav inflasjon» et sted noe upresist defineres som «lavt og stabilt prisnivå». (Det riktige skal jo være lav og stabil prisstigning.)

Dessverre er det en del unøyaktigheter som trekker boken noe ned. I de videre avsnittene vil vi peke på noen slike upresisheter, som det vil være viktig å rette opp i eventuelle fremtidige utgaver av boken.

Forfatterne sliter flere steder i boken med å gi gode definisjoner på forskjellige fenomener. Definisjonen av kultur og religion er punktbeskrivelser som ikke gir et godt inntrykk av hva fenomenene faktisk er og hvor den akademiske debatten står. Andre definisjoner er direkte feil, som hva drivhuseffekten er. De skriver «Drivhuseffekten fører til klimaendringer som alt har begynt å få store konsekvenser for miljøet…».

Det er den økte drivhuseffekten på grunn av menneskelige utslipp av klimagasser som skaper klimaendringer, ikke drivhuseffekten i seg selv. Slik det står skrevet er det ganske hårreisende upresist. Videre er det også problematisk at diskusjonen av demokrati mangler et veldig sentralt perspektiv på et godt demokrati; nemlig vernet av mindretallet.

Slik demokratiet beskrives i Streif kan det virke som flertallet kan bestemme hva som helst på tross av mindretallet og at det skal være helt legitimt. En viktig del av demokratiet er nettopp grunnloven og vernet den gir visse rettigheter.

Ideologiene til de politiske partiene blir også fremstilt på en underlig måte, og noen av partiene får tildelt feil ideologi. Dette gjelder blant annet KrF og Venstre. Venstre blir omtalt som et liberalt parti, mens de i følge sitt prinsipprogram er et sosialliberalt parti. KrF blir omtalt som et parti som «samler folk med det kristne livssynet». Dette har i og for seg tradisjonelt sett vært riktig, men det er ganske lenge siden KrF begynte å snakke om seg selv som et kristendemokratisk parti. Kristendemokratiet er en av de store ideologiene i verden, spesielt i Europa, og det bør forventes at videregående elever i hvert fall får høre navnet på denne ideologien. Videre er beskrivelsen av sosialdemokratiet noe underlig:

«Sosialdemokratiet vil kjempe for å oppnå et sosialistisk samfunn gjennom demokratiske kanaler». Det er trolig at mange Arbeiderparti-folk ikke vil kjenne seg igjen i en slik definisjon. Det første å merke seg er at sosialdemokratiet langt fra er noe enhetlig ideologi. Det andre er at det i Norge i stor grad er forbundet med en omfattende velferdsstat, og ikke et sosialistisk samfunn.

Et kapittel tar for seg hvordan elvene selv kan være med å påvirke det politiske systemet. Når det ramses opp hvor ungdom selv kan stille til valg for å kjempe om plasser i folkevalgte organer, nevnes kommunestyret, Stortinget og Sametinget. Her burde selvsagt også fylkestinget vært nevnt. Det mest alvorlige er likevel at definisjonen av utjevningsmandat er meget upresis: «I Norge har vi et system med utjevningsmandat: Parti som får mange stemmer i et fylke, men færre stemmer i landet som helhet, kan likevel få inn representanter på Stortinget.»

Hele poenget med utjevningsmandater er jo å sikre de partiene som ikke nødvendigvis får mange nok stemmer i ett fylke, men som likevel får mange nok på landsplan til at det virker urimelig at de ikke skal være representert. Hvis et parti får mange stemmer i ett fylke, men ikke på landsplan, får de jo distriktsmandater, men ikke utjevningsmandater (det er distriktsmandater som har gjort at RV har vært representert på Stortinget).

Systemet med utjevningsmandater er komplisert nok å forstå for de fleste nordmenn fra før. Det er absolutt ingen grunn til at en lærebok i samfunnsfag skal være så upresis at mange elever kan gå ut av skolen med en feilaktig oppfatning av hva som er hensikten med slike mandater.

Et annet delkapittel i boken tar for seg kjønnsroller. Dette er et naturlig tema å ha i faget og viktig at videregående elever får et bevisst forhold til. Forfatterne av boken velger å fokusere utelukkende på at kjønnsrollemønstre utvikler seg på bakgrunn av miljøpåvirkning. Arv nevnes ikke engang som en faktor, på tross av at det ikke er et spesielt kontroversielt standpunkt at både arv og miljø spiller inn på kjønnsrollemønstrene – selv om man kan være uenig i hvor stor grad. En så bombastisk setning som «Kjønnsroller blir skapt i samfunn og kulturer og er dermed ikke medfødte» synes lite balansert etter Hjernevask-debatten i 2010.

I mange deler av boken henvises det til forskjellige land og hendelser som eksempler som skal illustrere teoriene. Problemet med dette er at eksemplene ofte er ikke er mer enn noen setninger og det er vanskelig å se hvordan de kan gi noe mer forståelse for en person ikke kjenner mer til situasjonen i landet. Derfor hadde det ofte vært bedre med et lengre eksempel, for eksempel en casestudie som i større grad kan illustrer det som står.

Under avsnittet «Fattigdommens vonde sirkel» står det for eksempel «Sierra Leone, Nigeria og Angola er eksempel på land med store naturressurser, men der utsiktene til økonomisk vekst har blitt mer eller mindre ødelagt av stadige kriger.» Her vil det være mer informativt å gi en casestudie av et av landene slik at elevene vet hvordan dette egentlig foregår. Vet du ikke hva som har skjedd i Sierra Leone, Nigeria eller Angola gir den setningen ingen dypere mening.

Samtidig er ikke dette et entydig bilde, og det er mulig at læreplanen setter sine begrensninger på hvilke casestudier man kan ha med. For eksempel har både kapittelet om gründervirksomhet og kapittelet om personlig økonomi gode eksempler som gjør kapitlene bedre.

Et siste poeng som bør trekkes frem som virker som et noe unyttig moment, er en spalte som går igjen i noen av kapitlene. Spalten er på omtrent en kvart side, og har fått tittelen «Frispark». Meningen med spalten er sikkert å provosere eller stimulere elevene til å tenke ved å bruke «ungdommens språk» til å sette frem noen ironiske påstander til diskusjon. Hvorvidt det faktisk fungerer på den måten, vil nok være veldig avhengig av lærerens håndtering av teksten, men vårt inntrykk er at dette virker som et malplassert, ganske unødvendig og lite givende stykke tekst. Utsagnene er en blanding av halvseriøse og ironiske setninger, og det er vanskelig å forstå hva spalten tilfører boka eller undervisningen. I våre øyne hadde Streif stått seg vel så godt uten denne spalten i de kapitlene den finnes.

Nå har vi pekt på en del eksempler som bidrar til at Streif ikke får en toppkarakter. Alt i alt er det likevel viktig å si at det er en solid bok, men unøyaktigheter trekker ned en del. Hadde det blitt rettet opp i, ville boken vært betydelig bedre. Det finnes visse kapitler som har fremstillinger som kan oppfattes som farget av et spesielt syn på saken (for eksempel synet på konflikten mellom Israel og palestinerne i kapittelet om krig og terrorisme).

Det er likevel ikke noe som går igjennom hele boken. For eksempel er kapitlene om kriminalitet, personlig økonomi og velferdsstaten gode, nyanserte og presise. En mulig forklaring på denne variasjonen kan være at det er forskjellige personer som har skrevet de forskjellige kapitlene, og at de i noe ulik grad har klart å holde presisjonsnivået og nøytraliteten oppe. Det er likevel ikke noen grunn til å droppe boken som sådan. Streif er som tidligere nevnt en god bok, men med noen upresise definisjoner og lite treffende problembeskrivelser.

De momentene vi har pekt på i denne anmeldelsen, kan snarere sees på som en oppfordring til forfatterne om ting de bør forbedre til neste utgave av boken, mer enn en oppfordring til lærere om å velge andre læreverk. Vårt utgangspunkt er at med en god del justeringer, kan Streif bli en helt utmerket lærebok i samfunnsfag.

Teksten er publisert på Aftenposten.no 7.5.13.