Forskning

Kunnskapen i humaniora og samfunnsvitenskap er låst inne

I en medievirkelighet og en forskningshverdag hvor det skjer en revolusjon på grunn av internett, må vi bygge opp nye former for kommunikasjon og interaksjon mellom forskere og allmennhet. Forskere bør blande seg i offentlige debatter, og forbrukerne av nyheter og kommentarer bør ha enkel tilgang til den forskningen det vises til, skriver Torkel Brekke i Dagbladet.

Torkel Brekke

Publisert: 19. februar 2015

Av Torkel Brekke, professor i religionshistorie ved UiO og prosjektleder i Civita.

Hvis man sier offentlig at man ikke tror på evolusjonsteorien eller klimaendringer, blir man gjort til latter. I noen fag er det imidlertid fritt fram for alskens rare påstander. Jeg er professor i religionshistorie og jobber med forholdet mellom religion og politikk, et fagfelt som alle mener noe om. Hva skal jeg tenke om den strømmen av merkelige ytringer som hver dag velter ut i offentligheten?

Som når Hanne Skartveit skriver i VG: «Terroren springer ut av et helt grunnleggende problem i islam. Det manglende skillet mellom religion og politikk.» (VG 17.01.15). Eller når Halvor Nordhaug, biskop i Bjørgvin, hevder at det er en grunnleggende forskjell på islam og kristendom fordi islam «ikke bare er en religion, men også en politisk ideologi.» (Bergens Tidende, 06.02.15).

Er det et problem at en profilert journalist og en toppleder i Den norske kirke resirkulerer slikt? Dette er eliten, vi snakker ikke om kommentarfeltene her.

Det er mangel på interesse for den kunnskapen som frambringes av forskning på feltet. Alle ser ut til å ville fortsette å mene det de alltid har ment. Av og til tenker jeg, søren, denne journalisten eller denne politikeren burde lest akkurat denne forskningsartikkelen før vedkommende lanserte sine meninger for allmennheten. Kunne ikke Skatveit og Nordhaug f.eks. lest Ira M. Lapidus’ lettleste artikkel «State and Religion in Islamic Societies» trykket i Past & Present nr. 151 1996, så hadde de sluppet å røre det til om manglende skiller mellom religion og politikk i islam?

Men så er dessverre saken den at mye av det som publiseres på mitt fagfelt ikke er tilgjengelig for folk flest. Det er mulig den gjennomsnittlige journalist ikke ville tatt seg tid til å lese likevel, det går jo fortere og fortere i den bransjen, men den fantastiske verden av kunnskap som faktisk finnes burde i de minste være tilgjengelig. Mye av kunnskapen i humaniora og samfunnsvitenskap er låst inne bak de flotte sidene til store forlag, og har heftige prislapper på seg.

Bare ta et viktig tidsskrift i forskning om religion, The Journal of the American Academy of Religion, som utgis av Oxford University Press. Jeg har jobbet med forlaget i flere sammenhenger, og oppfatter dem som verstinger når det gjelder Open Access (OA), altså åpent og gratis tilgjengelige artikler og bøker. De har fine formuleringer om OA på sidene sine, men det er langt mellom teori og praksis.

Eller vi kan se på Numen, det offisielle tidsskriftet til The International Association for the History of Religions. Numen utgis av det tradisjonsrike nederlandske forlaget Brill. Brill hevder de jobber for å fremme OA, men tidsskriftet Numen koster omtrent 500 euro for institusjoner og 150 for personer. Slik kunne vi fortsette. De toneangivende tidsskriftene i mange humanistiske fag er utilgjengelige for allmennheten.

Her er det noe galt! Forskningen vi snakker om er jo stort sett finansiert av offentlige midler. Dette er kunnskap som tilhører alle, ikke minst den stakkars norske journalisten som må sende sin artikkel om krig og fred og religion før deadline.

Og alle som er interessert i Open Access og forskning ser hvilken vei det går. Stadig flere artikler er åpent tilgjengelige. En grundig studie utført av EU viste at i april 2014 var over 50 prosent av vitenskapelige artikler publisert i de seks årene fra 2007 til 2012 fritt tilgjengelige. Andelen vokser stadig.

Samtidig blir stadig flere av institusjonene som finansierer forskning mer offensive i kravene om åpen publisering. Både EU og nasjonale forskningsråd setter klare krav til forskere som mottar støtte. Det svenske Vetenskapsrådet ønsker at all vitenskapelige publikasjon i Sverige skal være åpent tilgjengelig innen ti år. Her i Norge har vi så langt ikke satt konkrete mål fra politisk hold. Men det er ikke slik at Norge som forskningsnasjon er en sinke. Fagfelt som life sciences og fysikk leder an, og flere norske forskere er sterkt engasjerte i prinsipielle spørsmål om OA.

Jeg må imidlertid innse at vi som jobber i humaniora og samfunnsvitenskap er sinker. Hvor mange ansatte ved de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fakultetene i Norge er egentlig klar over universitetenes policy og anbefalinger om OA? Hvor mange av oss bruker noen minutter til å tenke over tilgjengelighet når de sender av gårde et manuskript til et vitenskapelig tidsskrift? Jeg har jobbet ved Humanistisk fakultet ved UiO i snaut ti år, og har sjelden hørt ledelse eller kolleger snakke om allmenn tilgjengelighet og kunnskap som fellesgode.

Jeg mener altså å se en mistillit til forskning om kontroversielle felt, som religion og politikk, i strømmen av meninger og påstander som hver dag ytres i offentligheten. Forskere sover kanskje bedre om natten hvis de ikke åpner avisen, eller ikke leser ytringer på sosiale medier. Å engasjere seg kan virke som Sisyfosarbeid. Dette er kanskje ikke målbart, men jeg tror kløften mellom forskeres kunnskap og allmennhetens ideer blir større, I hvert fall på feltene jeg kjenner.

For å bøte på mistilliten må vi tenke nytt om publisering og tilgjengelighet. Vi som jobber med humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag bør formidle kunnskap på en ny måte. Vi bør bli flinkere til å lenke våre påstander til konkret forskning.

Når vi skriver noe i en avis, bør vi forsøke å ha med lenker til artikler som er tilgjengelige for leseren. Jo, vi hører mye om trollene i kommentarfeltene, men den jevne leser blir nok stadig mer opplyst, og bør ha anledning til å sjekke kontroversielle påstander ved å klikke seg videre til forskning. Slik kan vi vise allmennheten forskningen vår. Dette er selvsagt ikke like lett i astrofysikk eller matematikk, men jeg tror det er spesielt viktig for humaniora og samfunnsfag.

Her finner vi nemlig fagfelt som mange har sterke meninger om. Og fagfelt hvor det ofte er mulig å orientere seg for spesielt interesserte lesere uten at de selv har ekspertkunnskap. I en medievirkelighet og en forskningshverdag hvor det skjer en revolusjon på grunn av internett, må vi bygge opp nye former for kommunikasjon og interaksjon mellom forskere og allmennhet.

Forskere bør blande seg i offentlige debatter, og forbrukerne av nyheter og kommentarer bør ha enkel tilgang til den forskningen det vises til.

Dette kan i beste fall bety en dypere demokratisering av kunnskap og en forbedring av allmennhetens tillit til forskningen. Det kan gjøre debatten bedre, og forskere kan slippe å rive seg i håret over meningsløse utsagn som Skartveits og Nordhaugs.

Open Access er en nødvendig forutsetning for en slik positiv utvikling. Og nå er det vi forskere i humaniora og samfunnsvitenskap som må følge opp og bli mer bevisste på hvor vi publiserer og hvordan vår kunnskap kan spres, ikke bare til kolleger, men til alle som er interessert.

Artikkelen, som er på trykk i Dagbladet 18.2.15, er en forenklet utgave av et foredrag som ble holdt ved en Open Access-konferanse UiO 22. januar. Se også:

Civita-notat nr. 16 2012: OPEN ACCESS: Allmenn tilgang til forskningsresultater

Den sentrale tanken i notatet er at Norge må styrke arbeidet for åpen tilgang til forskningsresultater finansiert av det offentlige. Man bør finne nye løsninger for finansiering av forsknings-publisering og sette tydelige mål for publisering av norsk forskning i tidsskrifter med Open Access.

Norge bør følge opp initiativer fra blant andre Storbritannia og EU og sette ambisiøse mål for rask overgang til Gull OA publisering. Dette krever handling fra forskjellige aktører: Regjeringen, forskere, universiteter og høyskoler.

Last ned og les Civita-notatet her:

Civita-notat_16_2012