Hva skjer med forskningen etter koronakrisen?

Til tross for nasjonalistiske tendenser, politisk polarisering og utfordringer med falske forskningsnyheter, er det grunn til å tro og håpe at koronakrisen har den effekt at forskningen vil bli enda mer globalisert og effektiv, og at verdensbefolkningens generelle tillit til forskning vil styrke seg, slik at verden kan bekjempe koronaviruset effektivt og være bedre forberedt på neste pandemi.

Torkel Brekke

Publisert: 29. mai 2020

Koronakrisen vil ha enorm betydning for direkte relevant forskning, som forskning på virus og medisiner og vaksiner mot sykdommene de forårsaker, men krisen vil også få betydning for en rekke andre forskningsfelt og disipliner. Forskning innenfor samfunnsvitenskap og humaniora om responser på samfunns- og individnivå vil oppleve økt aktivitet og økte bevilgninger i mange land. Det vil være økt forskningsinteresse for problemstillinger som har å gjøre med samfunnssikkerhet og organisering av helsevesenet, eller spørsmål som har å gjøre med økonomiske og psykososiale effekter av pandemien.

På et overordnet nivå vil krisen trekke i to helt motsatte retninger. På den ene siden har krisen vist hvor nødvendig det er med globalt forskningssamarbeid og rask deling av både forskningsdata og forskningsresultater. Den kinesiske forskeren Yong-Zhen Zhang og kollegaene hans ved Fudan-universitetet i Shanghai sekvenserte genomet til korona-viruset tidlig i januar 2020, og de gjorde disse dataene umiddelbart åpent tilgjengelige for andre forskere. Det betydde at forskere i hele verden raskt kunne begynne arbeidet med å forstå det nye viruset. Fra januar har man sett en eksplosjon i deling av forskningsartikler som beskriver forskjellige sider ved viruset og dets effekter, og i deling av forskningsdata, som f.eks. virus-genomer og data fra prøver fra koronasyke. Mange tidsskrifter deler nye publikasjoner åpent som preprint, altså før artikkelen er ferdig redigert og trykket, for å bidra til å øke hastigheten i informasjonsdelingen. Forskere har sannsynligvis aldri tidligere i historien delt informasjon og kunnskap så raskt som i perioden fra januar 2020, og dette ser ut til å ha skapt en enda sterkere oppfatning av globalt samhold og solidaritet hos mange forskere og i mange forskningsmiljøer. Dermed kan man med rimelighet hevde at forskning er et aspekt ved globaliseringen som har fått større legitimitet og opplevd større akselerasjon som følge av pandemien.

På den andre siden ser vi at stater tenker på seg selv og egen befolkning først når krisen rammer. Forskning kan ha en direkte betydning for hvordan en stat klarer å håndtere krisen man er i, og det gir rom for nasjonalistiske og proteksjonistiske argumenter og standpunkter i skjæringspunktet mellom forskning og politikk. Verdens ledende vitenskapsland, USA, ledes av en president som gladelig vil nasjonalisere forskningen hvis mulig, mens store leverandører av medisiner og vaksiner, og av relevante råvarer, som India og Kina, har også ledere som motiveres av nasjonale interesser og prestisje. Det er eksempler på at store bedrifter som forsker på og framstiller vaksiner og medisiner, legger om strategi for å tilpasse seg en verden der helse og nasjonal sikkerhet er tettere sammenvevet. Verdens helseorganisasjon og en rekke andre aktører har uttrykt bekymring for at land vil la være å dele vaksiner og helseteknologi. Forskermiljøer kan bli tvunget til å innrette seg etter proteksjonistiske politiske føringer, og dermed kan pandemien bidra til økt nasjonalisme i forskningen, noe som utvilsomt også vil føre til dårligere forskning.

Samtidig som forskning deles i høyere tempo enn noensinne, er befolkningene i rike land bedre i stand til å finne og bruke informasjon fra forskning. Dét er delvis resultat av høye utdanningsnivåer, men det henger også sammen med at forskning er blitt mye mer tilgjengelig med internett. I store undersøkelser fra den anerkjente organisasjonen Wellcome Trust ser man at 72% av verdens befolkning svarer at de stoler på forskere, mens 73% stoler primært på leger og sykepleiere (i motsetning til f.eks. familie og venner eller religiøse ledere) i spørsmål om helse. I Norge er tallene høyere enn for verdensgjennomsnittet: nordmenn stoler på forskning og på råd om helse fra leger og sykepleiere. Samtidig som tillit til forskningen ser ut til å være høy også under koronakrisen, hører vi imidlertid også om trusselen fra falske nyheter generelt og falske forskningsnyheter spesielt. Det er viktig å ta denne utfordringen på alvor av flere grunner. Falske nyheter kan forringe et lands evne til å håndtere en pandemi fordi befolkningen ikke følger råd om f.eks. vaksinasjon. I land som sliter med politisk polarisering fra før, kan falske nyheter og konspirasjonsteorier som utgir seg for å være forskningsresultater bidra til at tilliten til både myndigheter og medborgere synker.

Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her: