«Unge» ordinære studenter bør vike for «eldre» studenter

Om stadig flere av oss skal studere, også i voksen alder, trenger vi en ny måte å tenke finansiering på.

Publisert: 6. februar 2022

Studentene blir stadig flere og stadig yngre. Samtidig er det bred politisk enighet om at vi alle nå «skal lære hele livet» og oppnå «livslang læring» gjennom arbeidslivet. Er det nok kapasitet til begge deler?

I en kronikk i Klassekampen i mars 2020 skrev jeg at vi utdanner for mange, og ikke nødvendigvis de kandidatene som samfunnet har størst behov for. Som tiltak foreslo jeg egenandeler og et øvre tak på antall studenter. Kronikken skapte debatt, blant annet i Khrono. Snart to år senere synes det ikke som at veksten har stoppet opp. Snarere tvert imot.

I 2021 nådde antall studenter i Norge for første gang over 300.000. Rundt halvparten av arbeidsstyrken i 2040 kommer til å ha en bachelorgrad eller en mastergrad, mot dagens andel på noe under 40 prosent.

Samtidig som studentveksten fortsetter, er det bred politisk enighet om at vi alle skal utdanne oss mer, senere i arbeidslivet. Solberg-regjeringen la frem stortingsmeldingen «Kompetansereformen – Lære hele livet», hvor målet er «at ingen skal gå ut på dato som følge av manglende kompetanse.» Arbeiderpartiet og Senterpartiet skriver i Hurdalsplattformen at «regjeringen vil gjennomføre ei brei kompetansereform for arbeidslivet og leggje fram ein langtidsplan for livslang læring.»

En fortsatt høy vekst i antallet «unge» studenter, i kombinasjon med at vi alle skal tilbake på skolebenken for livslang læring gjennom arbeidskarrieren, skaper en rekke problemer for dagens høyere utdanningssystem.

I Norge står gratisprinsippet sterkt. Men skal gratisprinsippet også legges til grunn for etter- og videreutdanning av voksne studenter med arbeidserfaring, og som ofte er bedre økonomisk stilt?

Solberg-regjeringen mente ikke det. De foreslo at statlige universiteter og høyskoler i større grad skulle tilby utdanninger rettet mot personer med arbeidserfaring mot egenbetaling, men understreket samtidig at dette ikke skulle komme i konflikt med ordinær utdanningsvirksomhet, som skal være gratis.

Forslaget møtte stor motstand, fra blant annet Tekna, Akademikerne og NSO, men også fra den daværende opposisjonen på Stortinget, som var redd for at endringene ville undergrave gratisprinsippet. Så, dersom gratisprinsippet er hogd i sten, finnes det andre mulige løsninger for å hindre at unge studenter tar opp all kapasitet innen høyere utdanning?

En mulig løsning er å i større grad å sette et tak på antallet studieplasser for ordinære studenter, kanskje spesielt innen enkelte studieområder. Altså i større grad styre den høyere utdanningssektoren politisk. Men også dette har møtt stor motstand fra sektoren.

En tredje løsning er å innføre et slags livsvarig og offentlig finansiert kupong-system for høyere utdanning. En slik kupong kan ha flere innretninger. Den kan for eksempel gi deg rett til høyere utdanning i syv til ti år, slik dagens låne- og stipendrettigheter i Lånekassen er organisert. Da kan man selv velge å benytte seg av denne rettigheten når man er ung eller spare (noe av) den til videre- og etterutdanning når man blir eldre.

En annen og mer rettferdig løsning er å knytte kupongen til en viss pengeverdi som kan brukes til et mye mer bredt utdanningstilbud, både i regi av det offentlige og private.

I dag er det ikke bare mange som betaler skolepenger for høyere utdanning i regi av private institusjoner, men det kreves også ofte egenbetaling for kortere utdanningstilbud gjennom fagskoler, kurs, ulike sertifikater og mer.

Jeg har alltid syntes det er merkverdig hvordan akademisk utdanning har vært tilnærmet gratis, mens personer med yrkesfaglig utdanning har måttet betale for å skaffe seg en mesterutdanning, truckførerbevis, busslappen også videre.

Det er ingen tvil om at så lenge offentlig høyere utdanning er gratis, mens yrkesfaglig etter- og videreutdanning ofte skjer i privat regi med høye egenandeler, så innebærer det en stor økonomisk verdioverføring fra de som ofte har mindre, til de som ofte har mest. Et kupongsystem knyttet opp til en pengeverdi, som kan benyttes til alle former for offentlig godkjent utdanning, kan redusere denne ulikheten.

Man kan for eksempel tenke seg at dersom man ikke velger å benytte seg av kupongen i løpet av arbeidslivet, eller at man har en restverdi igjen etter et langt arbeidsliv, så kan den resterende verdien bli utbetalt til hver enkelt ved pensjonsalder. Et slikt system vil kanskje også bidra til at færre velger å studere når de er unge, føre til bedre utdanningsvalg og dermed også hindre overforbruk av utdanning.

Uansett løsning er det ingen tvil om at dagens vekst av unge studenter verken er økonomisk eller institusjonelt bærekraftig når stadig flere skal etter- og videreutdanne seg i løpet av arbeidslivet. Det er allerede plass- og kapasitetsmangel ved mange universiteter og høyskoler, og det går utover både læringsmiljø og kvalitet.

Mange vil nok hevde at økte offentlige bevilgninger til utdanningsinstitusjonene vil løse kapasitetsproblemet. Dette kan nok bidra en del, gitt at man faktisk evner å prioritere dette. Men det er ikke sikkert at mer penger alene vil løse dette problemet.

Med en allerede høy vekst i antall studenter de siste årene blir det stadig vanskeligere å opprettholde god nok studiekvalitet over tid.

Gjennomføringen av studier på normert tid er blitt noe forbedret de siste årene. Men med stadig flere unge studenter fra hvert kull, kan problemet med frafall fortsatt være like stort i antall personer.

En løsning på å få det høyere utdanningssystemet mer økonomisk, praktisk og «institusjonelt» bærekraftig, er at «unge» ordinære studenter i større grad må vike for å gjøre plass til «eldre» som trenger etter- og videreutdanning.

Dette kan gjøres med å innføre egenandeler, i større grad styre sektoren politisk – eller å innføre et kupong-system for utdanning.

Innlegget er på trykk i Klassekampen 4.2.2022.