skatt, utbytte, norske eiere, norsk flagg, grafer og menneske — iStockphoto.com

Vi trenger norske private eiere

Hva er det som gjør at så mange, også journalister, er så bekymret for skattekutt? Hvorfor er de ikke like bekymret for utgiftsøkninger?

Kristin Clemet

Publisert: 23. mars 2025

Tidlig på 2000-tallet satt jeg i en regjering, ledet av en statsminister fra KrF, som senket skattene med nesten 40 milliarder kroner.

Nå blir det ramaskrik, enda statsbudsjettet er mye større, hvis noen vil redusere skattene med 30 milliarder kroner, altså omtrent like mye som Støre-regjeringen har økt dem.

Hva er det som gjør at så mange, også journalister, er så bekymret for skattekutt? Hvorfor er de ikke like bekymret for utgiftsøkninger?

En politiker som vil redusere skatten, må være forberedt på å kunne dokumentere nøyaktig hvilke virkninger det får. Skattereduksjoner skal, ifølge Jonas Gahr Støre, bare skje etter faglige råd, og det mener visst mange journalister også.

Utgiftsøkninger er det ikke like nøye med. Den nye «Norgesprisen», for eksempel, er dårlig utredet og har en ukjent pris, men den koster mange milliarder. Og den har nesten ingen andre positive effekter enn at den stopper en ubehagelig debatt. Det blir verre for både næringslivet og klimaet. Men grepet er nærmest blitt hyllet som genialt.

Statsbudsjettet er nå på cirka 2000 milliarder kroner. Vi har et av verdens høyeste skattenivåer, men det holder ikke til alt det som politikerne vil bruke penger på. Cirka en fjerdedel av statsbudsjettet, 4 – 500 milliarder kroner, hentes nå direkte fra avkastningen av Oljefondet.

Norske politikere har altså mye «gratispenger» til disposisjon. Man skulle tro at det ville gi oss klart bedre offentlige tjenester enn de har i våre naboland, men det er ikke lett å se. Dessverre er det grunn til å frykte at vi har pådratt oss produktivitetsproblemer i offentlig sektor som følge av pengerikeligheten.

Internasjonale sammenligninger kan tyde på at vi har dyre tjenester, fordi arbeidskraften brukes mindre effektivt. På noen områder blir derfor tjenestene dårligere enn i våre naboland.

Det er ironisk å høre at akkurat Støre mener at skattepolitikken må være «faglig» og godt utredet. Det er ikke akkurat det som har preget hans egen skattepolitikk. Hans regjering har til og med lagt en stor utredning om skattesystemet, som var bestilt av både Solberg og Støre, direkte i skuffen.

Men det er heller ikke riktig, som han påstår, at det ikke foreligger faglige råd om at eierbeskatningen i Norge bør senkes. Det er delte meninger blant forskere med ulik faglig bakgrunn. I den nevnte utredningen ble det også foreslått å redusere formuesskatten.

Den forskningen Støre og Arbeiderpartiet gjerne viser til, er dessuten gammel og basert på det systemet vi hadde før Ap/Sp-regjeringen økte skatten.

Det er bred enighet om at formuesskatten har mange uheldige sider: Den er særnorsk, den diskriminerer norske eiere, den må betales enten bedriften går med overskudd eller underskudd, og den fører til mindre innovativt entreprenørskap. Forskere mener også at den gjør det mindre lønnsomt å spare og investere i Norge.

I et svar til Stortinget gir også finansministeren en interessant begrunnelse for at han ikke vil innføre formuesskatt for utenlandske eiere i Norge:

«Innføring av en formuesskatteplikt på utenlandske aksjonærer vil gjøre det mindre lønnsomt for utenlandske personer å investere i næringsvirksomhet i Norge. Norske selskapers tilgang på utenlandsk kapital kan dermed bli redusert».

Et skattesystem kan være godt eller dårlig, og det vil alltid gi incentiver til adferd. Skatter kan både fremme og hemme arbeids- og investeringslyst og entreprenørskap. Å påstå at ikke skatter har dynamiske effekter, er like feil som å si at det ikke spiller noen rolle om skatten er 10 eller 90 prosent.

Men når skatteendringene er moderate, slik de stort sett er i Norge, så kan man ikke med nøyaktighet si hvordan de dynamiske effektene vil være. Å forlange det, er like dumt som på forhånd å forlange eksakt dokumentasjon på hvordan utdanningsbistand eller en bemanningsnorm vil virke. Det er det ikke mulig å svare på.

Men alle må selvsagt prioritere, og ingen kan budsjettere med fremtidige dynamiske effekter. Derfor må skattekutt ledsages av utgiftskutt eller andre skatteøkninger.

Det bør uansett være mulig å gjøre seg opp en mening om hvorvidt det er bærekraftig at vi har en eierbeskatning i Norge som får gründere og private eiere til å flytte fra landet. Etter min mening er det ikke holdbart. Offentlige og utenlandske bedriftseiere er ofte gode eiere, men vi trenger også norske private og lokale eiere. Og det de trenger, er et skattesystem som ikke virker konkurransevridende.

Hvis de ikke får det, vil flyttestrømmen fortsette.

At det er uenighet mellom de borgerlige og de ikke-borgerlige partiene om eierbeskatningen, er greit. Debatten er dessuten interessant, fordi den avslører ulike syn på hva som er næringslivets rolle i et samfunn. De borgerlige partiene er blitt latterliggjort, fordi de har pekt på at et sterkt næringsliv også er viktig for vår beredskap. Men det er ikke mer latterlig enn at Totalberedskapskommisjonen sier det samme.

Jens Stoltenbergs initiativ til å igangsette arbeidet med et skatteforlik lot seg ikke gjennomføre nå. Det kom på et galt tidspunkt.

Men etter valget bør regjeringen, uansett hvem som vinner, ta initiativ til samtaler eller en utredning om et forlik, som kan være klart i god tid før valget i 2029. Hvis partiene lykkes og blir enige, kan det skape den forutsigbarheten og stabiliteten som næringslivet, og særlig norske private eiere, nå trenger.

Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 21.3.2025.