Norsk alkoholpolitikk i et nøtteskall

Høye alkoholavgifter gir skyhøy handelslekkasje, og regjeringen foreslår ytterligere økning i alkoholavgiftene i statsbudsjettet for 2021. Finnes det politisk vilje til å gjøre endringer, skriver Bjørn-Kristian Svendsrud i Dagbladet.

Bjørn-Kristian Svendsrud

Publisert: 15. oktober 2020

iStockphoto.com

Norsk alkoholpolitikk er genuint restriktiv. De viktigste virkemidlene for å begrense økonomiske og sosiale skader i samfunnet som følge av alkoholbruk er ifølge myndighetene bevillingssystemet, reklameforbud, aldersgrenser, monopolordningen og avgiftspolitikken. Jeg har i et Civita-notat sett nærmere på de to sistnevnte. Avgiftsnivået på alkohol begynner å bli temmelig brysomt for Vinmonopolet.

Ifølge SSB grensehandlet nordmenn for 16 milliarder kroner i 2019. En pilotundersøkelse for september 2019 viste en grensehandel for 2,2 milliarder norske kroner i denne måneden alene. En analyse for perioden sommeren 2018 til sommeren 2019 gjennomført av Capstan, viser på sin side at ni av 10 kunder på Systembolaget i Strömstad er nordmenn, så sant det ikke herjer en pandemi.

Og det at vi nå lever under en pandemi med strenge reiserestriksjoner gjør at vi i enda større grad får se nordmenns handlemønster hva gjelder alkohol; salget på Vinmonopolet ligger an til rekordvekst i år, uten at det er grunnlag for å si at alkoholforbruket øker nevneverdig. Første halvår viste en økning på 32 prosent, og i september en omsetningsvekst på rundt 52 prosent. Norge har et alvorlig grensehandelsproblem, men viljen til å gjøre noe med problemet har frem til nå virket liten. Frykten for at lavere alkoholavgifter gir økt forbruk har vært større enn frykten for at milliarder av kroner skal gå til den svenske stat.

I statsbudsjettet for 2021 foreslår regjeringen å øke alkoholavgiftene med 3,4-3,5 prosent. Dette er en høyere økning i alkoholavgifter enn tidligere fra Solberg-regjeringen, tross at Høyres programkomité har varslet at de ønsker å redusere denne type avgifter i fremtiden. Dersom avgiftsøkningen blir vedtatt av Stortinget, vil differansen mellom norske og svenske priser på alkohol bli større enn i dag, og grensehandelen vil dermed trolig øke når pandemien er over. Fremskrittspartiet har riktignok varslet at de ønsker å redusere avgiftene på grensehandelsvarer, men hvorvidt avgiftene vil bli redusert i kampen om budsjettmidlene gjenstår å se.

Sist Norge reduserte alkoholavgiftene var i 2002. Regjeringen bestod den gang, som i dag, av Høyre, KrF og V, og KrF hadde statsministeren. Bondevik 2-regjeringen styrte i en tid hvor svenske myndigheter nylig hadde redusert sine alkoholavgifter, noe som resulterte i økt grensehandel. Daværende regjering valgte å løse dette problemet ved å redusere avgiftene på brennevin og vin. Det regulerte salget i Norge økte, og grensehandelen gikk kraftig ned. Situasjonen i dag er forbausende lik det den var den gang. Dagens alkoholavgifter er i prosent på samme nivå som de var før avgiftsreduksjonen i 2002. I 2019 var grensehandelen historisk høy.

Å bevisst opprettholde et høyt avgiftsnivå som et alkoholpolitisk virkemiddel ser ut til å ha fått en utilsiktet konsekvens, nemlig høy grad av grensehandel. Det går utover statens inntekter fra alkoholkonsumet, og det kan gå utover Vinmonopolet som enerettsaktør.

Vinmonopolet er et produkt av europeisk markedsliberalisme på den ene siden, og nordisk alkoholkultur på den andre. Uavhengig av om man er tilhenger av Vinmonopolet eller ikke, er det grunn til å anta at de fleste alkoholdrikkende nordmenn setter pris på Vinmonopolets vareutvalg og fagekspertise. De vant tross alt Kundetilfredshetsprisen 2020. Men det er ingen selvfølge at et land på litt over fem millioner innbyggere skal ha tilgang til verdens største vin- og brennevinsutsalg. Det har vi i dag, men en viktig forutsetning for at vi også skal ha det i fremtiden er at nordmenn kjøper alkoholen sin i Norge.

Og da må avgiftene reduseres.

Innlegget var publisert i Dagbladet 13. oktober 2020.