Formuesskattens negative realiteter
Formuesskatt på arbeidende kapital dreier seg om tapte verdiskapingsmuligheter, ikke om omfordeling og nullskatteytere, skriver Mathilde Fasting i Minerva.
Publisert: 30. juni 2017
Hovedpremisset for Rasmus Haugen Sandviks artikkel om «syv myter om formuesskatten» i Agenda Magasin (25.6) og i Fagbladet (27.6) er fordeling og ulikhet. Skatter bidrar til omfordeling, og formuesskatten spesielt bidrar til at ingen blir nullskatteytere, er hans utgangspunkt.
Det første premisset er riktig. Skatter bidrar til omfordeling, men langt mindre enn den offentlige velferden. Offentlige tjenester og velferd betyr mye for dem som trenger det i Norge. I stort står skatter for ca. 20 prosent av omfordelingen, mens offentlig velferd står for ca. 80 prosent. Å bygge omfordelingsdebatten på formuesskatten, slik Sandvik gjør, blir faglig svakt, når vi vet formuesskatten, statisk målt, står for ca. én prosent av omfordelingen – og da er de nye jobbene og de høyere lønningene som en fjerning av formuesskatten ville kunne gitt, ikke tatt med.
Selv om formuesskatten utlignes på eiers hånd, er formuesskatt for investeringer i bedrifter og arbeidsplasser reelt sett en næringsskatt. Over tid finansieres den ved at eiere tapper bedriftene for kapital. Dette er midler som, uten en formuesskatt, ville blitt brukt til å finansiere investeringer eller å gjøre bedriftene mer solide. Virkningen av formuesskatten er et næringsliv som er mindre omstillingsdyktig, mindre nyskapende og mindre i stand til å klare utfordrende tider.
Sandvik hevder at formuesskatten ikke virker negativt på gründerskap. Her tar han feil. Også en formuesskatt basert på bokførte verdier kan være tyngende for bedriftsbyggere, fordi det kan gå flere år til bedriften vil gå med overskudd. Her forteller seriegründer Jan Sollid Storehaug litt om dynamikken ved å starte selskaper og ha ambisjoner.
Kapital er viktig i oppstartsfaser, og selv titusener i årlig formuesskatt kan ødelegge muligheter. Det er et lotteri med høy risiko å forsøke å skape en internasjonal vellykket bedrift, og sjansen for aldri å lykkes eller skape overskudd er betydelig. For de mest ambisiøse selskapene er risikoen stor, og når banker kvier seg for å yte lån, er egenkapital fra investorer ofte det eneste alternativet. Noen gründere ser seg nødt til å finansiere formuesskatten ved å tappe bedriften, som ennå ikke tjener penger, for kapital, eller ved å selge seg ned, ofte fra en svak forhandlingsposisjon. Andre ser seg nødt til å ta opp private lån på egen bolig, og de risikerer å sitte igjen kun med lånet, dersom drømmene om å skape varige jobber brister. Formuesskatten bidrar også til at tilgangen på norsk egenkapital begrenses for gründere, da mange norske investorer heller velger tryggere investeringer, og utenlandsk kapital enten er helt fraværende eller ytterst begrenset. Dette er drøftet nærmere i blant annet Civitarapporten «Kompetent kapital» og Civitarapporten om skattereform. Utlendingene kjøper andelsmessig opp de større bedriftene i Norge, og de finansierer kun noen få prosent av de minste selskapene.
Utenlandske investorer betaler ikke formuesskatt i Norge. Eier de en bedrift i Norge, betaler de heller ikke formuesskatt eller eiendomsskatt til landet de bor i, for denne bedriften. Det betyr at de alltid vil kunne overby norske investorer, fordi de vil ha lavere kostnader.
Som en midlertidig ordning kan formuesskatten utsettes ved underskudd, men det løser ikke de grunnleggende problemene formuesskatten skaper. I det øyeblikket bedriften går med (litt) overskudd, kommer skatteregningen for underskuddsårene til forfall, og de kreves inn på toppen av formuesskatten som forfaller i overskuddsåret. Effekten er som en møllestein hengende rundt halsen i det overflaten nås. Skulle bedriften gå konkurs, frafalles ikke det tidligere formuesskattekravet. Det må eieren da dekke av andre midler. For en småbedriftseier som har det aller meste av sin formue investert i bedriften og de lokale arbeidsplassene hun har forsøkt å redde, kan det være krevende.
Som jeg har skrevet tidligere om beskatning av næringseiendom, er det slik at det nå omtrent ikke er noen forskjell i rabatt på ulike formuesobjekter, når man ser bort fra privatbolig og -hytter. Det er vel og bra å ha et likebehandlingsprinsipp, men det burde vært 100 prosent rabatt, ikke 10 eller 20 prosent. En bedrift som driver hotell, har hotell som «maskin», mens en bedrift som driver handel, har lager og butikklokaler som sin «maskin».
Provenyet fra formuesskatten har økt de siste årene og har nå passert 14 milliarder kroner. Alt snakket om skattelette reflekteres ikke i den skatteregningen som småbedriftseiere får. Formuesskatten på næringslivsinvesteringer anslås til 7,5 milliarder kroner for 2017, det høyeste beløpet den noen gang har vært. Det er ikke skattelette til de rike, men økte skatteregninger for bredden av næringsdrivende som best beskriver utviklingen. I tillegg har eierne fått utbytteskatt. Den var 0 i 2005, og er nå 17 milliarder kroner.
Uten de formelle reduksjonene i formuesskatten i denne perioden ville formuesskatten totalt ha nærmet seg 20 milliarder kroner, og formueskatt på bedrifter og arbeidsplasser ville ha passert 10 milliarder kroner. Den unormale verdistigningen som vi har sett de siste årene skyldes ikke at bedriftene tjener mer penger – SSB melder om klare fall i overskuddene – men at vi er inne i et historisk lavrenteregime med de laveste rentene som er registrert i historien. Det er en refleksjon av den svake veksten etter finanskrisen, og at verdens land forsøker å svekke egen valuta ved å sette rentene lavt. Når realrenter faller, stiger aktivaprisene, noe som slår inn både i eiendomsmarkedet og i verdsettelsen av bedrifter – og i en formuesskatt, som i betalte kroner altså går opp.
Tar man bort formuesskatten er det ifølge Sandvik fare for nullskatteytere. Det stemmer ikke. Skal man snakke om skatt, bør man se på skattebidraget i sin helhet. De som eier og skaper bedrifter, stiller med den nødvendige kapitalen. De legger til rette for et betydelig større skattebidrag enn kun sin personlige skatt på næringsvirksomheten. Menon anslo i 2012 (basert på 2010-tall) at rundt en tredjedel av all selskapsskatt kunne knyttes til de 100 rikeste sine bedriftseierskap. Uten bedriftene ville heller ikke de ansatte bidratt med skatt på lønn og arbeidsgiveravgift.
Dessuten har vi mange nullskatteytere allerede, men det er ikke dem Sandvik sikter til. Finansdepartementet anslår at om lag 484 300 personer på 17 år og eldre verken vil betale personlig inntektsskatt eller formuesskatt i 2017. Om lag 132 000 av disse er pensjonister. Dersom formuesskatten hadde blitt fjernet, ville antallet personer som ikke betaler personlig inntektsskatt eller formuesskatt, økt med om lag 22 100 personer. Om lag 600 av de nevnte 22 100 personene har en netto ligningsformue på over 10 millioner kroner (det utgjør 0,1 prosent av alle som ikke betaler personlig skatt).
Dersom formuesskatten på arbeidende kapital, definert som eiendeler omfattet av regjeringens forslag til verdsettingsrabatt for aksjer og driftsmidler, hadde blitt fjernet, ville antallet økt med om lag 3 900 personer. Det er for få observasjoner med netto ligningsformue over 10 millioner kroner til at en slik fordeling etter formue kan oppgis. Om lag 2 100 av de nevnte 3 900 personene har en netto ligningsformue over én million kroner – de aller fleste har altså lave formuer. Disse tallene inkluderer også personer som, grunnet tap i næringsvirksomhet, ikke har personlig inntekt i et år, men som i normale år betaler skatt og derfor ikke egentlig tilhører nullskatteytergruppen.
Om tante Agathe, som Sandvik viser til, får formuesskatt på gjeldfritt hus og kan belåne det for å betale skatten, er på siden av det diskusjonen dreier seg om. Egen bolig er noe annet enn næringsformue. Formuesskatt på arbeidende kapital dreier seg om tapte verdiskapingsmuligheter, ikke om omfordeling og nullskatteytere.
Innlegget er publisert hos Minerva 28.6.17.