Formuesskatten er ikke særlig omfordelende
Skattesystemet legger opp til at penger skal investeres i virksomheter, og at det er bedre at eiere beholder dem i bedriftene til nye investeringer, enn at de tar dem ut til privat forbruk, skriver Mathilde Fasting i Morgenbladet.
Publisert: 26. oktober 2020
Maria Berg Reinertsen skriver 16. oktober om de siste ukenes to store debatter om ulikhet og formuesskatt. SSB-forsker Rolf Aaberge og hans kolleger står bak en ny rapport om ulikhet i Norge. De har funnet ut at ulikheten er mye høyere enn antatt, dersom tilbakeholdte overskudd i selskaper inkluderes i eiernes personinntekter.
Hovedkonklusjonen fra Frischsenteret/NBMU, som Knut Røed ga i Politisk kvarter 6. oktober, er: «Som gjennomsnitt fører faktisk høyere formuesskatt til at det blir noe flere arbeidsplasser i de bedriftene som eies av dem som betaler skatten.»
Reinertsen gir sin tilslutning til analysene, men er formuesskatten særlig betydningsfull for omfordeling, eller er den først og fremst en hemsko for vekstselskaper, kapitaltilgang og norsk eierskap? Og er det riktig at formuesskatten bidrar til større sysselsetting?
Formuesskatten er viktig for verdiskapingsmuligheter, ikke for fordelingen. Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, beveger seg nesten ikke om formuesskatten på arbeidende kapital avvikles. Den fungerer ikke spesielt bra for omfordeling dersom den ikke økes betydelig. I fjor høst kom SSB-rapporten «Er skattesystemet mer omfordelende nå?», som viste at Gini, som følge av skatteendringene fra da Solberg-regjeringen tiltrådte i 2013, hadde steget med én promille.
Skattesystemet legger opp til at penger skal investeres i virksomheter, og at det er bedre at eiere beholder dem i bedriftene til nye investeringer, enn at de tar dem ut til privat forbruk. Det stemmer ikke, som Reinertsen skriver, at «futen» ikke har fått noen skatteinntekter. Alle aksjeselskaper skatter av overskuddene sine, slik at de pengene som er i holdingselskaper (gjennom fritaksmodellen), allerede er beskattet en gang. Og marginalskatten er altså lik lønn, når eieren tar ut utbytte.
Frisch har analysert små og mellomstore bedrifter. Når det man vil måle utfallet av (endret timeverk) er vesentlig dyrere enn det man mener er den utløsende faktor (endret formuesskatt), vil man normalt ikke finne store utslag. Det bør ringe en bjelle når vi får presentert en analyse som sier at økt formuesskatt fører til økt sysselsetting og til at eiere tar ut mindre utbytte og lønn. Hadde dette vært tilfellet, ville det bare være å øke formuesskatten, uten at det ville gå ut over bedriftenes investeringsmuligheter.
Det er faktisk slik at dersom ikke staten skal eie alle bedriftene i Norge, eller at bedriftene eies av kinesere eller svensker, må vi akseptere at det finnes nordmenn som eier og driver bedrifter. Går de bedriftene bra, øker formuene, men også verdiskapingen, aktiviteten og sysselsettingen. Ulikheten øker når bedriftene beholder overskuddet. Men den går ned når de taper penger. Akkurat dette siste handler om risiko. Når Reinertsen refererer til Piketty og forslag om ansatteeierskap, regner jeg med at hun ikke mener at de bare skal få sin del av overskuddet, men at de også må bære sin del av de eventuelle tapene.
Innlegget er på trykk i Morgenbladet 23.10.2020.
Relatert
Ikke et skatteforlik uten Frp og Høyre
Skatt handler ikke bare om omfordeling
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Mer vekst og mer skatt etter avskaffelse av arveavgiften
Bør de med høyest lønn jobbe mindre?
