Skatt og avgifter

En skattepolitikk for folk flest

Jobbskattefradrag vil ha en omfordelende effekt og vil såldes være et godt borgerlig svar på økte økonomiske forskjeller, skriver Mats Kirkebirkeland.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 25. desember 2016

Da det ikke-sosialistiske samarbeidet holdt på å ryke under høstens budsjettforhandlinger, var uenigheten om et grønt skatteskifte som oppfyller de norske klimaforpliktelsene, tilsynelatende den største. Samtidig sliter Solberg-regjeringen med å kontre venstresidens argumentasjon om at man bare har gitt skattelette til de rike gjennom å redusere formueskatten. Det er altså ingen tvil om at både nivået og innretningen på skatte- og avgiftspolitikken vil kunne bli et viktig tema i valgkampen til neste år.

Selv om skatteletter til næringslivet og norske eiere kan være fornuftig for å stimulere til vekst og arbeidsplasser, bør de ikke-sosialistiske partiene, også føre en skattepolitikk som reduserer skattene til folk flest. Innføring av jobbskattefradrag til brede deler av befolkningen, slik den borgerlige Alliansen i Sverige gjorde, er et slikt skattereformforslag.

Jobbskattefradrag er, kort fortalt, et spesifikt skattefradrag for personer som er i arbeid, der intensjonen er å forsterke arbeidslinjen, i betydningen at det alltid skal lønne seg å arbeide. I Sverige har det gitt vanlige arbeidstakere, som for eksempel sykepleiere, en netto skattelette tilsvarende en ekstra månedslønn utbetalt i året.

To medlemmer i Høyres programkomité har tatt ut mindretallsdissens og ønsker å innføre et flatt jobbskattefradrag for alle som er i arbeid. Fremskrittspartiets programutkast nevner ikke jobbskattefradrag spesifikt, men bombepunktet (678) om et flatere og mer oversiktlig skattesystem med solide bunnfradrag, indikerer at partiet ikke ville protestert mot en jobbskattefradragsreform. Venstres programkomité ønsker å utrede innføring av skattefradrag, for eksempel jobbskattefradrag, eller tilsvarende ordninger, som gjør det mer lønnsomt å arbeide. KrFs programkomité nevner ikke jobbskattefradrag i sitt program.

SSB publiserte forrige uke interessant forskning på effektene av å innføre to ulike typer av jobbskattefradrag i Norge. I Sverige innførte man jobbskattefradrag (JSA) i 2007, som ble gradvis utvidet frem mot 2011, for personer med en arbeidsinntekt opp til et forhåndsbestemt tak. Den andre ordningen er en amerikansk jobbskattefradragsmodell (EITC), innført i 1975, der fradraget fases gradvis ut etter et gitt punkt og i takt med at inntekten øker. Se figur under.

SSB-forskningen viser at innføring av den svenske og amerikanske jobskattefradragsmodellen i Norge vil ha flere positive effekter. For det første estimerer man at det totale arbeidstilbudet (antall arbeidstimer) øker med 0,9 prosent ved en svensk modell og 0,3 prosent med den amerikanske modellen.

Forskningsresultatene viser også at det er de med de i utgangspunktet laveste inntektene som øker arbeidstilbudet mest. I den svenske modellen vil ti-prosenten med lavest inntekt øke sitt arbeidstilbud med rundt 10 prosent, sammenlignet med en økning på litt under én prosent for den øvrige befolkingen. Den amerikanske modellen har betydelig effektforskjell på arbeidstilbudet i innvandrerbefolkningen, der innvandrere øker arbeidstilbudet med 0,75 prosent, norskfødte med innvandrerforeldre med 0,55 prosent, og befolkningen for øvrig med 0,28 prosent.

Som følge av disse effektene vil en innføring av jobbskattefradrag også redusere de økonomiske ulikhetene, målt ved Gini-koeffisienten, med 1,8 prosent ved den svenske modellen og 4 prosent ved den amerikanske modellen. Den amerikanske modellen ville økt inntekten etter skatt i alle grupper, bortsett fra de 10 prosent rikeste enslige mennene (side 28 i rapporten).

Begge modeller vil altså ha en omfordelende effekt og vil såldes være et godt borgerlig svar på økte økonomiske forskjeller.

Ifølge forskningsrapporten vil jobbskattefradrag redusere det totale skattegrunnlaget med 9,5 prosent og 11,3 prosent, tilsvarende rundt 25 og 30 milliarder kroner, med henholdsvis en amerikansk og en svensk modell. Dette fikk en av forskerne bak rapporten, Rolf Aaberge, til å uttale følgende til NRK:

De som tror at man kan stimulere arbeidstilbudet gjennom reduserte skatter, uten at det reduserer skattetilgangen, må tenke nytt. Tidligere trodde mange at man ville gå i null eller i pluss fordi flere kom ut i jobb. På 1970-tallet, da flere kvinner var utenfor arbeidsmarkedet, ville den tesen trolig stemt, men ikke nå

Aaberge mener altså at det ikke eksisterer noen stor restarbeidsstyrke i Norge som i tilstrekkelig grad lar seg motivere av lavere skatt på inntekt, noe som betyr at man neppe får tilbake hele gevinsten i form av økt skatteinngang. Men målet med å innføre jobbskattefradraget handler først og fremst om å forsterke arbeidslinjen, og da har fradraget tross alt størst effekt på gruppene med lavest inntekt. En innføring av en amerikansk skattefradragsmodell, der knekkpunktet for maksimalt fradrag inntreffer på et mye lavere inntektsnivå og med en sterkere fallende trend, kan også være en løsning for ytterligere å styrke arbeidslinjen i denne gruppen.

Det er ingen tvil om at rommet for store skattelettelser er relativt begrenset i de fremtidige statsbudsjettene, men da er det desto viktigere at skattelettene man prioriterer, er gode. Jobbskattefradrag bør i så fall være høyt på en slik prioriteringsliste. Videre bør man heller ikke overdramatisere de reduserte skatteinntektene.

Civita-kollega Haakon Riekeles viste i et notat i høst, at man kan finne ganske greie kutt i statsbudsjettet som reduserer statens utgifter med rundt 50 milliarder kroner. Dette er mer enn nok til å finansiere innføringen av både den svenske og amerikanske skattefradragsmodellen. Man kan også øke grønne skatter og avgifter for å delfinansiere innføring av jobbskattefradrag.

En annen grunn til at skattegrunnlaget faller såpass mye mer enn det økte skatteinntekter fra det økte arbeidstilbudet kan kompensere for, er at SSB regner med at mange velger å arbeide mindre til fordel for mer fritid som følge av redusert skatt (side 31):

Våre resultater tyder på at en del personer i de midtre eller øvre delene av inntektsfordelingen vil velge en slik løsning, der de får redusert konsum, men likevel høyere velferd

Særlig det siste punktet er viktig er her. Reduserte skatter bidrar til større valgfrihet for den enkelte, uavhengig av om personen velger å ta ut gevinsten i form av økt konsum eller fritid, som totalt sett gir økt velferd. Høyresiden i norsk politikk kan ikke bare betrakte skattenivået instrumentelt. Et samfunn med et lavere skattenivå, der folk får beholde større deler av egen lønnsinntekt, har også en egenverdi. Dette bør ikke-sosialistiske partier oftere minne seg selv om.

Innlegget er publisert hos Dagbladet 20.12.16.