Den tilfredse majoritet

Rentefradraget for boliglån bør fjernes. Det stimulerer til overinvestering i bolig og er omfordelingsmessig meget urettferdig. Det er paradoksalt at regjeringen, som hevder at kamp for en bedre hverdag for de fattigste og god omfordelingspolitikk er et av dens viktigste mål, ikke vil kutte i rentefradraget, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit hos Minerva.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 13. januar 2012

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, filosof og rådgiver i Civita.

Rentefradraget for boliglån bør fjernes. Det stimulerer til overinvestering i bolig og er omfordelingsmessig meget urettferdig.

Personlig nyter jeg i dag godt av rentefradraget i min ”høy utdanning, velstående middelklasse”-leilighet på Torshov. Rentefradraget gjør at min kone, min datter og jeg har mer penger til forbruk. Kan hende får vi oss vaskehjelp etter hvert? En vaskehjelp som tjener mindre enn meg og derfor leier bolig, og som må betale relativt mye i skatt for at vi skal få rentefradrag? Er det ikke fantastisk!

Rentefradraget, som gir skattereduksjon for husholdningenes bolig- og forbrukslån, har bred politisk støtte. Samtidig er det bred økonomifaglig motstand mot fradraget. I debatten om rentefradraget går ikke de viktige skillelinjene langs høyre/venstreaksen. Konfliktlinjen går mellom de som står på valg, og de som ikke gjør det.

De økonomifaglige begrunnelsene for å fjerne rentefradraget, er sentrert rundt forbedringene det vil gi for norsk økonomi.

Det vil dempe etterspørselen i et overopphetet boligmarked og det vil virke omfordelende, siden det vil ramme den relativt rike, selveiende delen av befolkningen, og ikke det relativt fattige mindretallet som leier bolig, eller ikke har bolig i det hele tatt. Fjernes rentefradraget, vil etterspørselen etter lån dempes, og boligkjøpere vil opptre mer edruelig når de tar opp gjeld.

Også i tankesmiekretser er det bred enighet om dette. Både Manifest, Res Publica og Civita har argumentert for å fjerne eller kutte i rentefradraget.

Likevel anses kutt som ”politisk umulig.” Redaktør i E24, Per Valebrokk, mente på Civitas frokostmøte i fjor at fjerning av rentefradraget politisk sett ”ikke har en snøballs sjanse i helvete.”

Det er paradoksalt at regjeringen, som hevder at kamp for en bedre hverdag for de fattigste og god omfordelingspolitikk er et av dens viktigste mål, ikke vil kutte i rentefradraget.

Leder for Stortingets finanskomite, Arbeidspartiets Torgeir Micaelsen, mente at Civitas forslag til skattereform, der fjerning av rentefradraget er et sentralt element, bærer ”preg av å ha blitt til ved et skrivebord – og ikke i møte med den virkelige verden. Det fremstår som en omfordeling på bekostning av boligeiere – og til fordel for de rikeste.”

Micaelsen fester nok sin kritikk til at Civitas samtidig foreslår å fjerne formueskatten. Men argumentet er svakt. Reelt sett er formuesskatten i dag nesten frivillig. Med gjeldsfinansiert eiendomskjøp kan selv den rikeste av oss fremstå som formueløs på likningen. Skattesystemet gjør det meget lukrativt for både fattig og rik å eie og spekulere i eiendom. Det gjør at mange velstående eier mange eiendommer.

Er Micaelsen skeptisk til å redusere formuesskatten, kan han heller velge å redusere skattesatsen på alminnelig inntekt mer enn Civita har foreslått. Lavere skatt på inntekt vil motivere til arbeid og styrke økonomien.

Det er likevel galt å tro at den lettvinte kritikken er noe som bare finnes på venstresiden. Leder i Unge Venstre, Sveinung Rotevatn, har dessverre et poeng når han sier at ”partia på høgresida har eit nærast religiøst forhold til «retten til å eige eigen bustad»” (DN, 8.11.2011). Det er nemlig bred politisk enighet om å beholde rentefradraget.

Alle partier tar, forståelig nok, større hensyn til en tilfreds majoritet av relativt rike boligeiere, fremfor den relativt fattige minoriteten av leietakere.

Rentefradraget har i hovedsak to svært uheldige sider. For det første stimulerer det til overinvestering i bolig. For det andre er det omfordelingsmessig meget urettferdig.

Et argument for rentefradraget som ofte blir fremsatt, er at det er gunstig for familier i etableringsfasen. Dette er upresist. Alle som har moderate lån, vil gå om lag i null, dersom en skattereform følger Civitas forslag. De med lavt lån eller ingen lån vil tjene på reformen. De som har lånt opp til pipen, kan skjermes av overgangsordninger.

Med en omlegging av skattesystemet vil prisveksten på bolig bli redusert. Det gjør at størrelsen på fremtidige boliglån vil bli lavere, og de kan betales med mer inntekt ettersom inntektskatten blir redusert.

Ansvaret for utviklingen i boligmarkedet, hvor prisene stiger kraftig og forskjellene mellom boligeiere og leietakere øker, ligger ikke hos markedskreftene, Willochs dereguleringer på 80-tallet eller ”den spekulative finanskapitalen”.

Det er ikke det frie og markedsbaserte bolig- og leiemarkedet som bør endres. Hvis boligpolitikken går i retning av flere reguleringer, kan man lett gjøre mer skade enn gagn. Heikki Holmås (SV) ønsker å skattelegge gevinst på boligsalg. Forslaget går i retning av flere reguleringer og effektene av forslaget er høyst uklare.

Det vi trenger er ikke flere, men bedre reguleringer og et sunnere skattesystem. Her er kutt i rentefradraget sentralt.

Arbeiderpartiet har nylig satt ned et nytt boligutvalg som i mars skal legge frem en plan for å løse boligproblemene. Av det vi har fått høre så langt, er rentefradraget dessverre ikke nevnt.

Det hevdes ofte, særlig fra venstresiden, men også fra konservativt hold, at kortsiktig profittjag og mangel på langsiktighet er svært uheldig for næringslivet og samfunnet forøvrig. Slik situasjonen er i dag, er denne kritikken irrelevant. I boligpolitisk sammenheng er det viktigere å kritisere mangelen på langsiktighet i politikken enn i markedet.

Hovedgrunnen til at åpenbart rettferdige og effektive tiltak i boligpolitikken, slik som fjerning av skattefradraget, ikke blir innført, er at mange politikere tenker kortsiktig og ikke ser lenger frem enn til neste valg. De er til forveksling ganske like finansspekulanter på jakt etter kortsiktig profitt.

Skal vi bryte dette uheldige mønsteret og få gjort noe med rentefradraget, må vi tenke forbi høyre/venstreaksen i politikken. Hvis ikke bare majoriteten av oss skal med, men alle skal med, må den tilfredse majoriteten av boligeiere opplyses om effektene av fradraget, slik at vi kan få slutt på at de som ikke eier bolig subsidierer boligeierne med milliarder av kroner hvert år.

Skal man lykkes med dette, må man i Adam Smiths ånd appellere til boligeiernes langsiktige egeninteresse.

Innlegget er publisert hos Minerva 13.1.12 og i en forkortet versjon i Dagbladet 18.1.12.

Publisert: 17. oktober 2024