Helsearbeid, velferd, gamlehjem, sykehus, sykepleier, omsorg, gammel, sykehjem

Snill og slem privatisering

Publisert: 5. september 2013

Av Mathilde Fasting og Torstein Ulserød, Civita.

Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede, Unio, bestilte nylig en meningsmåling for å kartlegge folks holdninger til privatisering innen helse- og omsorgsektoren, utdanning og barnehager. Spørsmålet som ble stilt, var om «din kommune bør bruke kommersielle private tilbydere» på disse områdene. Nesten 60 prosent av de spurte mente private må få konkurrere om å tilby helse og omsorg. Over 40 prosent mente dette når det gjelder skole.

Unio-leder Anders Folkestad ble, ifølge Aftenposten, forbauset og skremt da han fikk se svarene på sin egen undersøkelse. Særlig skremmende synes han svarene er, siden Unio «bevisst spurte om kommersielle private tilbydere», som, ifølge Folkestad, er noe helt annet enn «snill privatisering», der ideelle organisasjoner driver velferdstjenestene.

Privatisering er ikke et entydig begrep. Den norske privatiseringsdebatten handler stort sett om hvem som skal produsere velferdstjenester innenfor et offentlig finansiert og offentlig styrt system. Men nettopp fordi privatisering kan bety ulike ting, er dette begrepet egnet til å villede. Når begrepet privatisering brukes uten nærmere presisering, gir det lett assosiasjoner til et rent kommersielt marked. Men en slik «full privatisering», der tilbyderen er privat og hver enkelt betaler selv, er altså ikke en aktuell problemstilling på noe velferdsområde som i dag er det offentliges ansvar.

Det fremgår nokså klart av spørsmålsstillingen i Unios undersøkelse at det her er snakk om en ganske begrenset form for privatisering i et system der det offentlige uansett betaler. Men Folkestad faller likevel for fristelsen til å villede når han skal kommentere resultatene. Han snakker om «privatiseringsviljen på borgerlig side» og fremhever at han mener «velferden skal være lik for alle», underforstått at det er rasjonelle grunner til å frykte at noen får et dårligere velferdstilbud, dersom flere private aktører får tilby offentlig finansierte velferdstjenester. Det er den samme frykten de rødgrønne partiene forsøker å appellere til med retorikken om at «privatisering og profitt» er en trussel mot «fellesskap og velferd for alle».

Det er helt greit å mene at det offentlige alltid bør stå for både finansiering og tjenesteproduksjon innenfor sentrale velferdsområder som skole og helse. Men å antyde at dette handler om ja eller nei til større forskjeller, i betydningen at de rike får det bedre mens de fattige får det verre, er med på å fordumme debatten. Det er ikke den typen privatisering vi diskuterer i Norge, i hvert fall ikke på de områdene som er tema for Unios undersøkelse, og det vet Anders Folkestad.

Det er også paradoksalt at «privatiseringsmotstandere» som Anders Folkestad er kompromissløse i sin fordømmelse av alle forslag som innebærer den minste endring av dagens nivå for offentlig drift innenfor skole og helse, samtidig som de har et helt uanstrengt forhold til det store innslaget av private barnehager. «Der har det vært tverrpolitisk enighet, og det har fungert bra», uttaler Folkestad. Hans bekymring er tydeligvis at det vellykkede innslaget av private aktører i barnehagesektoren kan «bane vei for en holdningsendring».

Men hvorfor går den hellige grensen for privatisering akkurat ved barnehager? Hva er det som gjør at det har «fungert bra» at private aktører tar seg av barn frem til de fyller seks år, mens det nærmest er en trussel mot hele vår samfunnsmodell, hvis private får lov til å undervise eldre barn eller ta seg av eldre?

Svarene i Unios undersøkelse kan tyde på at den massive skremselskampanjen mot privatisering ikke treffer så godt. Det kan hende det skyldes at de fleste vet at det stort sett går bra, selv om kommersielle aktører får spille en rolle, eller til og med når de får dominere. De fleste nordmenn klarer å ta vare på tannhelsen sin, selv om vi stort sett har private, kommersielle tannleger. I Danmark driver private brannvesenet, mens barnehagene er offentlig drevet, og begge deler fungerer bra.

Folkestad tror ikke «selv høyrefolk synes det er greit at vi skal bruke fellesskapets penger på å fylle kassene til kommersielle bedrifter». Men barnehageløftet ble mulig nettopp fordi private fikk være med å bygge ut barnehager. Mange av de private aktørene i barnehagesektoren er heller ikke av den «snille» typen som Folkestad liker, de er kommersielle bedrifter. «Fellesskapets penger» går også til å betale private bedrifter som bygger og (i hvert fall tidvis) vedlikeholder skolebygg, som selger kopimaskiner, blyanter og frukt og grønt, eller utstyr og tjenester som kjøpes inn i eldreomsorgen.

Vi tror Folkestad har rett i at det kan bli vanskelig å reversere privatisering når den først er gjennomført. På den annen side har det ikke blitt noen voldsom folkelig motstand i etterkant av tidligere privatiseringsreformer, som opphevelsen av kringkastingsmonopolet og telemonopolet, eller den nevnte privatiseringen av barnehagene.

Snarere er de aller fleste svært fornøyd med den valgfriheten og de mulighetene det har gitt.

Innlegget er publisert hos NRK Ytring 5.9.13.