Private kan på sitt beste bidra til bedre tjenester og innovasjon

Så lenge Manifest mener at skattepenger ikke kan gå til profitt har de et urealistisk syn på hvordan økonomien fungerer. Lars Kolbeinstveit i Dagbladet.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 6. januar 2019

Roman Linneberg Eliassen skrev i sin spalte på Dagbladet.no 19. desember at «det er en næringspolitisk bommert å trekke privat kapital inn i oppgaver offentlig sektor kan løse fint – og bedre – selv. Vi har bruk for den private kapitalen andre steder.»

Denne påstanden besvarte jeg i et innlegg 20. desember. Jeg mener Eliassen med dette viser et for snevert syn på økonomi av flere grunner. Det er ikke med nødvendighet galt at private tjener penger på å levere varer eller tjenester hvor det offentlige er kjøper.

Det har forekommet i alle år, men i den siste tiden har det oppstått en debatt om hvorvidt private bør kunne tjene penger på å levere velferdstjenester. Eliassen mener at vi har bruk for privat kapital andre steder, men gir ikke noe svar på hvor grensene går for hvor private bør kunne tjene penger.

Kan en privat aktør tjene penger på å bygge en barnehage, men ikke ved å drifte den? Kan private tjene penger ved å drive et rørleggerfirma, men ikke ved salg til det offentlige? Et økonomisyn som det Eliassen argumenterer for – nemlig at private ikke driver med verdiskapning hvis etterspørselen kommer fra det offentlige – er radikalt.

Eliassen svarer meg igjen 23. desember og skriver blant annet at det «å selge brød og kaffe er ikke det samme som å selge en sykehjems- eller barnehageplass.» Det tror jeg de fleste vil være enig i, men å på det grunnlag konkludere med at private aktører må holdes unna sykehjem og barnehager er problematisk.

Kjøpere av disse tjenestene er, som Eliassen skriver, ofte sårbare, men det er snarere et argument for at det offentlige skal opptre som en mer profesjonell kjøper, og innenfor gitte rammer, tillate konkurranse og valgfrihet nettopp for å bevare brukerens interesser.

Hvordan dette organiseres, og hvordan for eksempel anbud utformes er ikke en enkel sak. Som jeg skrev i mitt opprinnelige svar er ikke alle tjenester – for eksempel innenfor helsesektoren – egnet for konkurranse.

Min kollega Anne Siri Koksrud Bekkelund har skrevet mye om kompleksiteten i dette feltet. På noen områder – for eksempel barnehager – er brukerne fornøyde med private leverandører. Likevel er det viktig å ikke trekke for generelle eller forhastede konklusjoner på dette feltet. Uansett er et syn som hevder at private aktører ikke har noe å tilføre på dette området, vel så preget av en ideologisk tvangstrøye, som dem som måtte mene at kun private er det saliggjørende.

Eliassen mener at skattekutt ikke har noen effekt på økt verdiskapning. Hvorvidt de relativt små skattekuttene til dagens regjering hjelper er derimot delvis for tidlig å konkludere om. Og hvis de ikke hjelper er det langt fra gitt at en mer aktiv næringspolitikk med selektive tiltak mot enkeltnæringer vil virke bedre. Erfaringene fra etterkrigstiden, og særlig 1970-tallet, viser at det snarere vil virke negativt.

Eliassen tar blant annet til orde for offentlige investeringer i lyntog. Men det er gode grunner til at ingen regjering har satt i gang store lyntogprosjekter i Norge. Det er svært kostbart, og klimaregnskapet for lyntog i Norge er høyst tvilsomt.

Eliassen mener jeg misforstår og at «vi trenger en fornuftig diskusjon om arbeidsdelingen mellom privat og offentlig sektor». Det er derimot etter mitt syn vanskelig å se hvor fornuftig en slik diskusjon blir om man utelukker privates bidrag i så sterk grad samtidig som tilhengere av private aktører blir definert som preget av en ideologisk tvangstrøye.

I mitt opprinnelige svar tar jeg opp arbeidsdelingen og viser til at offentlig ansvar og finansiering av velferdstjenester ikke med nødvendighet må utelukke private leverandører. Private kan på sitt beste bidra til bedre tjenester og innovasjon. Men reguleringene og rammevilkårenes kvalitet er avgjørende.

En annen viktig suksessfaktor for arbeidsdelingen mellom privat og offentlig sektor i Norge, er at den grunnleggende økonomiske modellen er basert på en fri og åpen markedsøkonomi med vektlegging av rettferdig konkurranse, og unngåelse av selektiv næringspolitikk. Dette har skapt grobunn for økonomisk vekst, handel og god utnytting av ressurser, som igjen har gjort det mulig å finansiere en stor offentlig sektor med omfattende velferdstjenester.

Innlegget var publisert i Dagbladet fredag 4. januar 2019.

Publisert: 30. mars 2023