Ingen annen regjering har lyktes like godt som Arbeiderparti-Senterparti-regjeringen med å sette friskolenes sak på dagsordenen.

Det var ikke meningen, men det ble resultatet.

For en gangs skyld har friskolene møtt sympati. Hele opposisjonen var mot regjeringens forslag til kutt i støtten til friskolene, og til slutt snudde også regjeringen selv.

Men sympatien stikker ikke like dypt hos alle.

Regjeringen og det rødgrønne flertallet på Stortinget har allerede gjennomført og varslet en rekke tiltak som gjør det vanskeligere å etablere og drive friskole i Norge. Friskolene får heller ikke hete «friskoler» lenger, de må hete «privatskoler».

Men hvorfor er friskolene så kontroversielle i Norge? Og hvorfor er de ekstra kontroversielle på venstresiden?

Etter min mening hviler mye av motstanden mot friskolene på myter om hva de er og hvordan de virker på skolen og samfunnet. Derfor trenger vi en mer kunnskapsbasert debatt.

Gjør de noen skade?

Vi har ikke skoleplikt i Norge. Vi har opplæringsplikt.

Denne opplæringsplikten kan oppfylles på ulike, men likeverdige måter: Vi kan gå på en offentlig skole, på en privatskole, på en friskole eller få hjemmeundervisning.

Omtrent slik er bildet i nesten alle OECD-land: Det store flertallet går på offentlig skole, mens et lite mindretall går på en friskole. Noen ytterst få går på privatskole, og nesten ingen får hjemmeundervisning.

Forskjellen på en privatskole og en friskole kan være veldig stor, slik den er blant annet i Norge.

En friskole er gjerne etablert av private, ofte av ildsjeler, men den er i hovedsak offentlig finansiert. Egenandelene som elevene betaler, er svært begrenset. Skolene må ta inn de elevene som søker seg til skolen, og de må følge offentlig godkjente læreplaner. Eierne kan ikke ta ut noen former for økonomisk utbytte.

En privatskole, derimot, får ingen offentlig støtte, og den kan selv velge hvilke elever den vil ha. Skolen kan ta høye egenandeler, og eierne kan ta ut økonomisk utbytte, dersom de ønsker det.

Vi har nesten ingen slike privatskoler i Norge, men vi har friskoler.

4–5 prosent av elevene i grunnskolen går nå på friskoler i Norge.

Gjør de noen skade?

Mange på venstresiden mener det.

Argumentene som går igjen, er at de som går på friskoler, melder seg ut av fellesskapet, og at det bare er de mest ressursrike som kan gå der. Det påstås at de bidrar til større forskjeller, at de «stjeler» ressurser fra «fellesskolen», og at de gjør det vanskeligere å planlegge for kommunene.

Beriker samfunnet

Det er nok riktig at planlegging kan bli vanskeligere når mennesker har valgfrihet.

Men ellers holder ikke argumentene for nærmere ettersyn.

Det er ikke inkluderende å mene at de elevene som går på Steinerskolen på Hovseter, står utenfor fellesskapet, mens de elevene som går på den kommunale skolen på Hovseter, er innenfor. De er alle del av det samme store fellesskapet. Samtidig er de del av hvert sitt lille skolefellesskap, slik alle andre elever er.

Vi er alle del av mange små og store fellesskap, og det forringer ikke samfunnet. Det beriker det.

Det finnes heller ingen dokumentasjon som tilsier at de som går på friskoler, kommer fra rikere, «hvitere» eller mer ressurssterke hjem enn elevene i den offentlige skolen gjør. Mange friskoler tar inn elever som har det vanskelig og trenger ekstra hjelp. Friskoleelevenes foreldre skiller seg ikke fra foreldrene i den offentlige skolen.

I en undersøkelse som ble gjort tidlig på 2000-tallet, kom det frem at en viktig motivasjon som foreldre hadde for å velge en friskole for sine barn, var ønsket om et mindre homogent skolemiljø enn de fikk på nærskolen.

Koster ikke ekstra for skattebetalerne

Foreldres rett til å velge opplæring for sine barn er en menneskerett. Men denne retten blir ikke reell hvis den bare gjelder de som har råd til å betale for utdanningen selv. Derfor er det viktig at vi har et system med offentlig finansiering av friskoler.

Det koster ingenting ekstra for skattebetalerne, for en elev kan tross alt bare gå på én skole av gangen. I Norge får elever i friskoler mindre offentlig støtte enn elever i den offentlige skolen gjør.

I et liberalt demokrati anerkjenner vi menneskers rett til å velge, mene og leve annerledes enn flertallet. Muligheten til å velge er et gode.

Noen elever vil gjerne gå på en bestemt friskole, for eksempel fordi den har en pedagogikk, et livssyn eller et skolemiljø som passer for dem.

Andre elever trenger alternative skoler å flykte til hvis det blir uutholdelig på den skolen de er blitt henvist til. Noen trenger å skifte miljø, få andre medelever eller lærere.

Det store flertallet av elever trives på den skolen, i den klassen og med den læreren de har fått. Friskolene er et tilbud til dem som likevel vil eller trenger å velge noe annet.

Bidra til å løfte hele skolen

Nylig fikk regjeringen overlevert et opprop for friskolene med 30.000 underskrifter. Det er et lite mindretall i befolkningen. Men for de elevene, foreldrene, lærerne og skolelederne som har valgt en friskole, kan det bety alt å få lov til å fortsette på denne skolen.

At friskolene er bra for dem som går og har sitt virke der, er ikke rart.

Men hvordan virker de på systemnivå?

Friskoler bidrar i seg selv hverken til høyere eller lavere kvalitet på et lands skolesystem. Det er måten friskolene er finansiert og regulert på, som avgjør om de bidrar negativt eller positivt.

Noe av det mest paradoksale med den norske friskoledebatten er at de politikerne som er mest opptatt av at elevene skal gå på en felles skole som er lik for alle, er de som er mest opptatt av å kreve at friskolene må være annerledes enn «fellesskolen».

Hvis regjeringen og Stortinget hadde vært interessert, kunne det vært igangsatt forskning på friskolene: Hvordan kan de bidra til å løfte hele den norske skolen?

Det er heldigvis mye og mange å lære av, for friskolenes rammebetingelser rundt om i verden varierer sterkt. Er det noe å lære av Nederland, Sverige, Finland, Belgia eller Danmark? Eller av Norge selv? Hvilke erfaringer har elever, lærere og foreldre? Hvordan kan friskoler og offentlige skoler lære av hverandre?

Spille hverandre gode

Vi bør uansett slutte med å konstruere motsetninger mellom «fellesskolen» og friskolene.

Det er ingenting som tyder på at den offentlige skolen er truet. Andelen elever som velger den offentlige skolen, har vært stabil i OECD på 2000-tallet. Slik vil det fortsatt være, hvis den offentlige skolen bevarer sin høye kvalitet.

Samtidig er det heller ingenting som tyder på at den offentlige skolen blir bedre av at friskolene har det vanskelig.

Mitt råd til regjeringen er derfor å tenke mer positivt. Hvordan kan den offentlige skolen og friskolene «spille hverandre» gode?

Hvis vi vil, kan friskolene gjøre både skolen og fellesskapet bedre og sterkere.

Teksten er publisert i Aftenposten 13.11.2023.