Tid for reformer fra ny regjering
Velgerne vil ikke bare ha nye ansikter. Valgresultatet gir også de borgerlige partiene et klart mandat til å gjennomføre ny politikk. Derfor bør erklæringen fra en ny regjering varsle reformer. Vi har størst forventninger til reformer innen kommunestruktur, arbeidsliv og gjennomføringskraft i forvaltningen. Overordnet handler dette også om velferdsstatens bærekraft, skriver Mathilde Fasting og Torstein Ulserød i Aftenposten.
Publisert: 1. oktober 2013
Av Mathilde Fasting og Torstein Ulserød, Civita.
Store reformer møter motstand. Men skal en regjering få gjort noe, må den regne med bråk, ifølge Kåre Willoch. Derfor håper vi på bråk de neste fire årene.
Velgerne vil ikke bare ha nye ansikter. Valgresultatet gir også de borgerlige partiene et klart mandat til å gjennomføre ny politikk. Derfor bør erklæringen fra en ny regjering varsle reformer. Vi har størst forventninger til reformer innen kommunestruktur, arbeidsliv og gjennomføringskraft i forvaltningen. Overordnet handler dette også om velferdsstatens bærekraft.
Kommunereform
Godt over halvparten av landets kommuner har under 5000 innbyggere. Det er gode grunner til å spørre om befolkningsgrunnlaget da er stort nok til at de er effektive og styringsdyktige. Alle de fire ikke-sosialistiske partiene er enige om at det er behov for en kommunereform som har til hensikt å skape større og mer robuste kommuner. Det er ingen tvil om at man må ha sterkere sentral styring for i det hele tatt å få gjort noe med kommunestrukturen. Det bør fastsettes et konkret mål om at ingen kommuner bør ha færre enn et visst antall innbyggere, selv om det antagelig må gjøres noen få unntak, for eksempel på grunn av geografiske forhold.
I tillegg bør det utredes hvilke økonomiske incentiver som er hensiktsmessige for å stimulere til frivillige sammenslåinger. Man bør i utgangspunktet la kommunene fritt velge hvilke nærliggende kommuner de vil slå seg sammen med. Men for å sikre fremdrift, bør det settes en frist for kommunene til å slå seg sammen til større enheter, for eksempel tre-fem år. Deretter må Stortinget, om nødvendig, gripe inn med tvang.
Arbeidslivsreformer
Et viktig ledd i videreutviklingen av det norske samfunnet er å sørge for et velfungerende arbeidsliv. Det er arbeidet som finansierer velferden. De borgerlige partiene er langt på vei enige om endringer i arbeidsmiljøloven knyttet til normal arbeidstid, overtid og gjennomsnittsberegning av arbeidstid. Disse endringene trengs for å sikre større fleksibilitet i arbeidslivet. Vi må ha et regelverk som er bedre tilpasset dagens og fremtidens arbeidsliv. Derfor bør også tjenestemannsloven og arbeidsmiljøloven ha mest mulig like bestemmelser, blant annet for midlertidige ansettelser.
En ny regjering bør også utrede mulighetene for å innføre et «RUT- og ROT-fradrag», som er skattefradragsordninger for arbeid i private hjem. Det vil kunne bidra til høyere arbeidsdeltagelse, og det vil bedre rettssikkerheten og gi mer ordnede arbeidsforhold for en stor gruppe arbeidstagere som i dag opererer i et uregulert arbeidsmarked.
Arbeidsinnvandring
De borgerlige partiene bør dessuten samle seg om reformer som gjør det enklere å rekruttere høykvalifisert arbeidskraft fra land utenfor EØS-området. Man bør blant annet fjerne mye av myndighetenes skjønnsbaserte makt til å avgjøre hvem som får arbeidstillatelse. Det kan gjøres ved å innføre et system for forhåndsgodkjenning av bedrifter, etter modell fra Sverige. Bedrifter med slik godkjenning kan ta inn den arbeidskraften de ønsker og trenger, så lenge de utlyser stillingen på forhånd og følger retningslinjer for lønn og arbeidsforhold. Dermed blir det enklere for bedriftene å få tak i den arbeidskraften de trenger. Samtidig blir saksbehandlingssystemet i utlendingsforvaltningen avlastet.
Gjennomføringskraft
Norsk offentlig forvaltning er ikke dårligere eller mindre effektiv enn forvaltningen i andre, sammenlignbare land. Tegn tyder imidlertid på at det er gjennomføringsproblemer på flere områder og at disse har økt de senere årene. Gjørv-rapporten, fra kommisjonen som Stoltenberg-regjeringen satte ned for å gå gjennom og trekke lærdom av angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011, er bare ett eksempel på dette. Forvaltningspolitikken må derfor tillegges større vekt, og departementet med ansvar for samordning og modernisering i forvaltningen må bli mer sentralt som premissleverandør i regjeringsarbeidet.
Ett viktig tiltak vil være å satse mer på lederpolitikken i staten. Lederkompetansen må styrkes, og både god og dårlig ledelse må få konsekvenser i større grad enn i dag. Dessuten er det viktig å følge med på hva som blir gjort, ikke bare på hvor mange penger som blir bevilget.
En bærekraftig velferdsstat
Dersom de fire borgerlige ungdomspartiene får det som de vil, kommer den nye regjeringen til å tenke lenger frem enn 2017. Det er bred politisk enighet om at vi i Norge skal ha en skattefinansiert velferdsstat som leverer et bredt spekter av velferdstjenester av høy kvalitet også i fremtiden. Løsningen som lanseres for de fleste utfordringer, er «mer penger».
Alle de politiske partiene på Stortinget gikk til valg på å videreutvikle velferdsstaten. Men konkurransen om å bevilge mest mulig penger til offentlig velferd, er en trussel mot den fremtidige velferdsstaten. Å skape oppmerksomhet og spre kunnskap om velferdsstatens langsiktige utfordringer bør være en prioritert oppgave for den nye regjeringen. Første skritt på veien kan være å nedsette en bredt sammensatt «velferdsstatskommisjon» som ser på nødvendige reformer for å sikre bærekraften. Utredningen kan så bli retningsgivende for videre reformarbeid.
Det er mye som er bra med det norske samfunnet, og som vi bør bevare. Det solide borgerlige flertallet har gitt mandat til nettopp det – forandre for å bevare. Det betyr at ikke alt er bevaringsverdig. Kommunegrensene og arbeidsmiljøloven er for eksempel ikke mål i seg selv, slik den sittende regjeringen ser ut til å mene. De er virkemidler som stadig må videreutvikles for å bevare et velfungerende og bærekraftig samfunn.
Kronikken er på trykk i Aftenposten 1. oktober 2013.
Relatert
Moene og Smith
Gratis kollektivtransport, men til hvilken pris?
Marked og valgfrihet fremmer tillit
Sløses det for mye i Tromsø kommune?
Sløsing i offentlig sektor i Trondheim
