Kommunister har ikke tillit til hverandre

Det frie markedet skaper høyere tillit mellom folk. Det glemte forskerne på torsdagens Fafo-konferanse, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i nettavisen Minerva.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 25. mars 2017

Gårsdagens Fafo-konferanse handlet om «Tillit i populismens tid» og hadde et spennende program.

Jeg fikk ikke med meg alt, for noen av foredragene og debattene var parallellsesjoner, men det klare inntrykket, var at markedsøkonomiens betydning for tillit, og tillitens betydning for markedsøkonomien, knapt ble nevnt på konferansen.

Markedsøkonomien er avgjørende for både tillit og populisme. Men istedenfor å utforske markedsøkonomiens betydning, henfalt konferansen til sosiologi og knyttet spørsmålet om tillit til kultur, ulikhet, innvandring, multikulturalisme og naturligvis sosialdemokratiets paradegren solidaritet, forstått som vilje til å betale skatt for å finansiere velferdsstaten.

Tillit er viktig for mer enn velferdsstaten

Av de «hardere» forklaringene på hva den høye tilliten i Norge og Norden kommer av, ble rettsstaten, sterke institusjoner, lav korrupsjon og lave transaksjonskostnader nevnt.

Ingenting av det er feil, men man drøftet ikke godt nok hvordan for eksempel rettsstaten og lav korrupsjon henger sammen med en fri markedsøkonomi.

Den høye tilliten har ikke bare betydning for å få til et spleiselag for en skattefinansiert velferdsstat. Tilliten smører også relasjonene i markedet og gjør det lettere for bedrifter å samarbeide.

I det norske næringslivet flyter informasjonen relativt lett. Tilliten mellom ledelsen og arbeiderne bidrar til at prosesser og endringer går kjapt. Det bidrar igjen til konkurransekraft og overskudd, som kan beskattes for å finansiere velferdsstaten.

Monopol ødelegger tillit

Det frie markedet med fri prisdannelse har også betydning for tilliten. For eksempel var frislippet av boligprisene under Willoch-regjeringen på 80-tallet avgjørende.

I mer radikale kretser er det vanlig å kritisere frislippet med henvisning til at prisene på bolig er blitt så høye. Men hvis kritikerne av høye boligpriser tror at prisregulering er svaret, tar de feil. Det er (de)reguleringer som kan øke tilbudet av boliger, og endringer av skatteregimet som kan dempe etterspørselen etter bolig, som igjen kan dempe de høye prisene.

De regulerte prisene før frislippet førte til at det oppsto svarte markeder hvor det ble betalt betydelige beløp utenom regulert pris.

Prisregulering kan med andre ord bryte ned tillit og skape svarte markeder utenfor juridisk kontroll, mens fri konkurranse og fri prisdannelse kan skape tillit til at prisen man får er rettferdig, og de som setter for høy pris eller leverer lav kvalitet, blir utkonkurrert.

Slike tillitsskapende mekanismer oppnår man ikke med monopoler.

Likhet før skatt er viktigst

En av konferansens mest spennende forskere, Andreas Bergh fra Lund Universitet, sa det slik: «Å ikke ha vært et tidligere kommunistland er avgjørende for tilliten i et land.»

Bergh snakket om hvor avgjørende likhet før skatt og omfordeling er for tilliten. Her så vi kimen til et ellers mer fraværende borgerlig perspektiv på konferansen: At likhet før skatt og omfordeling er av betydning, viser ifølge Bergh hvor viktig det er med gode institusjoner og en rettsstat, fordi de gir befolkningen en opplevelse av at de har like muligheter.

Det er selvsagt ikke et argument mot velferdsstaten, men det viser at det som bør vektlegges når vi utformer en politikk som skal ivareta høy tillit, er den mulighetslikheten som gode institusjoner og grunnutdanning med høy kvalitet, bidrar til.

Nytt liberalt dilemma

Ifølge den svenske statsviteren Bo Rothstein, som deltok på konferansen, står vi overfor et nytt liberalt dilemma i de nordiske velferdsstatene hvis vi skal ivareta den høye tilliten.

Dilemmaet gjelder særlig den delen av venstresiden som ønsker multikulturalisme og stor velferdsstat. Høy innvandring fører nemlig til mer heterogene samfunn og svekker tilliten. Det ser vi særlig hvis tillit måles lokalt i områder med høy grad av etnisk mangfold.

Rothsteins svar er liberalt: Hvis institusjonene er sterke, fungerer integreringen bedre og innvandringens negative effekt på tilliten avtar.

Det er nok mye sant i Rothsteins poeng, men som Fafo-forsker Jon Horgen Friberg var inne på i sitt foredrag, har innvandrere ofte med seg ikke-liberale verdier og lav tillit. Friberg viser samtidig til undersøkelser som viser at det er mulig å forme innvandreres tillit over tid.

Et spørsmål som likevel ble hengende i løse luften, er om ikke tempoet på innvandringen er viktig for å ivareta robustheten i de institusjonene som skal fremme integreringen.

Støre er seg selv i sosiale medier

Konferansen ble avsluttet med debatten «Annerledesland og annerledes debatt?» med Hallvard Notaker, Jonas Gahr Støre, Knut Olav Åmås, Eva Grinde og Rothstein.

Støre var på offensiven og skrøt av alle de stappfulle frokostmøtene i byen. Han snakket ivrig om at det ikke er nok politiske journalister i de tradisjonelle mediene og at han derfor må kommunisere direkte med velgerne gjennom sosiale medier. Av og til sier rådgiverne hans at han skriver for langt, men han gir blaffen i rådene og får mange «likes» likevel.

Popstjernen Støre toppet seg da han sa at han må være ærlig i sosiale medier – «være meg selv, liksom». Utrolig nok ble det ikke kleint.

Snevert verdensbilde

Støre fikk det siste ordet på konferansen. Han fortalte om da han fløy rundt i Europa med Gro Harlem Brundtland og ble fylt med tungsinn fordi de da, blant annet på møter i OECD, fikk høre at den nordiske modellen ikke ville overleve på grunn av for høye skatter og for stor offentlig sektor.

Historien har vist at spådommene var feil, kunne Støre si, men det Støre ikke nevnte, var at Brundtland kanskje er den mest markedsliberale statsministeren Norge har hatt, og at svært mye ble liberalisert under og i tilknytning til hennes ledelse.

Liberaliseringen av energimarkedet og innlemmelsen i EUs fire friheter har hatt enorm betydning for Norge, og liberaliseringen har, til tross for sin nyliberale tendens, ikke svekket tilliten i Norge siden 1980. Tvert imot har tilliten faktisk økt siden 1980.

Men dette trengte ikke Støre å si, og det ble han heller ikke stilt spørsmål om. Det skyldtes nok ikke at forskerne på Fafo-konferansen var motstandere av markedsøkonomi, men at de ikke var nevneverdig opptatt av markedsøkonomiens betydning for velstand og tillit.

I verdensbildet til Fafo skyldes den norske modellens suksess først og fremst velferdsstaten og det regulerte arbeidsmarkedet. Det er ikke nødvendigvis noe galt med et så snevert verdensbilde i en politisk verden, men i et forskermiljø demonstrerer det en blindsone.

Innlegget var publisert i nettavisen Minerva fredag 24. mars 2017.

Publisert: 29. august 2023